Jeg har aldri vært glad i katter. Egentlig har jeg vel nesten hatet dem. Ekle dyr! Svinser rundt overalt med halen rett opp og fritt innsyn til rumpehullet. Har ikke noe prinsipielt i mot rumpehull altså, de kan være greie nok de til sitt bruk, noen liker de til og med bedre enn andre, men jeg har liksom aldri følt det sterke behovet for et vandrende rumpehull på fire bein som går rundt i stua mi. På kjøkkenbenken min. I sofaen min. Dere fatter tegninga.

 

1 september i fjor flytta jeg ut fra mitt gamle liv og startet et nytt liv for meg selv. Tungt selvfølgelig. Og tomt. Kjærest bodde ikke her og jeg tok ikke med meg så mye møbler og slikt. Følte ikke det var riktig siden “ungene” ble igjen i det gamle huset. Kunne liksom ikke la den gamle stua stå uten sofa eller spisebord, eller kjøkkenet uten komfyr og kjøleskap, så starta liksom nesten helt på nytt. Litt dyrt, men tror det var lurt. En investering i en god framtid.

 

Jeg er en kjedelig mann. Innrømmer det tvert! Tenkte det ville bli grusomt kjedelig for Datter, som skulle bo hos meg omtrent halve tiden, å bare  sitte å stirre faren inn i de litt små, men likevel vakre øynene. Jeg ville skape et hjem og jeg visste jeg ikke ville klare det alene. Jeg gjorde derfor noe jeg aldri trodde jeg noensinne ville gjøre; jeg la ut et innlegg på facebook at jeg ønsket meg en katt. En katt!

 

Jeg landet på en nydelig liten pus. Svart og hvit. Var så dum at jeg fortalte Datter om vårt nye familiemedlem og hun, som i motsetning til meg elsker katter, var helt henrykt over dette nydelige vesenet, for de er jo søte når de er små, og vi kalte han for Milkshake. Hun gledet seg enormt og jeg gledet meg på hennes vegne. Vi fikk stadig bilder og videoer fra eieren mens vi ventet hat Milkshake skulle bli leveringsklar. Joda, dette skulle vi få til! Vi skulle nok klare å lage et godt hjem her i Tollevika også. Nå fikk vi jo katt og greier!

 

Dagen før vi skulle hente vidunderkatten fikk jeg melding fra eieren. De hadde ombestemt seg. De skulle beholde kattungen selv likevel. Herregud, er det mulig, hva gjør jeg nå? Datter kommer til å bli knust og det hjemmet jeg drømte om å skape falt med ett i ruiner. Jeg ringte Datter, som var hos sin mor, og fortalte, ikke spør meg hvorfor, men jeg hadde panikk, at Milkshake hadde fått kreft og trolig  ikke kom til å overleve året.

 

En tragedie naturligvis, men jeg sa at det var bedre for oss alle at vi ikke tok henne i hus siden hun likevel mest sannsynlig kom til å dø innen kort tid. Kjærest, som da bodde et annet sted, mente jeg var en idiot som serverte Datter denne latterlige historien, men jeg klarte rett og slett ikke fortelle henne sannheten. Jeg ville bare at alt skulle være bra.

 

Kjærest kasta seg rundt. Ringte til venninner og kjente for å høre om de visste om korthårete kattunger som var klare, og joda, det var en nydelig liten kattepus, korthåret og uten fare for framtidige barnekull, som var ledig i slutten av september. Vi beit på! Datter ble glad igjen og livet kunne igjen gå videre selv om ventetiden ble litt lengre enn planlagt. Da kom Mario, gatas framtidige skrekk. Dødskul, men mest søt. Til tross for rumpehullet.

 

Selv om jeg ikke er så glad i katter så må man jo gi dem litt kos.

Sparte en del penger på q-tips i denne perioden.

Når Datter ikke var her var Mario med meg overalt. På do, i dusjen og i senga. Jeg er litt mørkeredd faktisk og da er det godt å ha en bitteliten kattunge som kan beskytte deg hvis det skulle komme noen ut av skapet.

Vi så skrekkfilm sammen. Mario måtte lukke øynene under de verste scenene, for ikke alt et barn skal se.

 

Men først og fremst var Mario Datter sin. Hun elsket han. På ordentlig. Og gledet seg til å komme til Pappa. For der var Mario. Mission completed!

 

Etter hvert ble han større. Håret ble lengre og lengre, til tross for at han skulle være korthåret. Jeg begynte å ane ugler i mosen. Jeg sa til Kjærest, som på dette tidspunktet var flyttet inn hos meg, at vi kanskje burde sjekke om han faktisk var en hannkatt eller om vi var blitt lurt, også på dette punktet. Jeg hadde aldri stirret der bak, for jeg var jo ikke, som før nevnt, spesielt glad i katterumper, men nå måtte jeg rett og slett legge alle prinsipper til side og stirre han rett inn i det aller helligste.

 

Joda, et flott og svært godt synlig rumpehull. Alt bra så langt. Studerte litt lenger ned. Var det ikke et hull til der? Dessuten var det noe som manglet. Kjærest kom til. Studerte hun også. Det var ikke tvil. Mario var ingen gutt, han var en jente!

 

Plutselig endret alt seg. Mario, og dette er helt sant, begynte å gå på en annen måte. Mer feminint liksom. Majuingen ble lysere. Spiste mer sofistikert. Fjertet til og mer litt mer diskret. Kjønnsroller er mektige!

 

Vi måtte døpe han om. Mario ble til Maria og plutselig var kjønnsbalansen i huset fullstendig ute av likevekt. Vi hadde vært to på hver side i konfliktsituasjoner. Nå var det tre mot en. Og den overmakten ble selvfølgelig utnyttet under viktige avstemninger.

 

Det går helt fint. Jeg liker fortsatt ikke katter. For meg er hun utelukkende et irritasjonsmoment. Konstant masing om å komme inn, dra ut og komme inn igjen. Spise, røyte. Det er vel stort sett det hun gjør. Og klore på dørene. Alle.

Likevel er det viktigste er at Datter har noen som venter på henne når hun kommer. De deler soverom er er oppriktig glade i hverandre. Maria har vært veldig viktig for Datter i sommer. Det gjør at jeg tross alt er litt glad i dyret jeg også, siden hun betyr så mye for Datter.

 

Det var historien. Jobben venter. Ha en strålende dag, kulinaster!