Når barn dreper, matlysten altså

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Det er snart 80 år siden tyskerne invaderte Norge, og de som  har fulgt meg en stund har fått med seg at HV-17 endelig turte å gi slipp på en av bærebjelkene og sin kanskje tapreste mann. Det betyr slett ikke at jeg ikke risikerer å sendes i krigen likevel. Så langt der ifra! For å være helt ærlig så har jeg vel egentlig vært i en konstant krigssone i over tjue år. Den kulinariske verdenskrigen. Den evige. Den uten våpenhvile. Krigen som aldri tar slutt. Krigen som ikke tar liv direkte, men som ofte kan drømme om det…

Jeg snakker selvfølgelig om den konstante krigen rundt middagsbordet. Den med ungene. De fæle, ofte onde og stygge. Også kalt barn. De grusomme.

Jovisst er jeg overlegen på papiret. Mitt kulinariske arsenal er nesten utømmelig. Skrekkinngytende.  Jeg er USA for svingende! Supermakten. Jeg har tomatvåpen. «Altas beste kokk» ble jeg en gang kalt. (Riktignok av fulle og forvirrede mennesker, gjerne midt på natta, men dog.)

Min eldste sønn kaller jeg Vietnam. Et tapt slag. Han mellomste heter Irak. Nok et tapt slag. Yngstemann kalles Afganistan. Så lenge lovende ut, men tapte der også. Datter, den mest grusomme av dem alle, heter Nord-Korea. Med god grunn. Alle fire fortjener sine navn. Men store blokkbokstaver!

Med min overmakt burde alle disse være forholdsvis lette å slå, til og med samtidig, mens jeg ler min ondeste kulinariske latter og serverer dem den ene lekre bisken etter den andre. Nei, det var ikke slik det skulle gå. Ikke i det hele tatt!

Da jeg var yngre, for det var jeg lenge, så la jeg min ære å servere mine barn god, hjemmelaget husmannskost hver eneste dag. Laget fra bunnen av de til en hver tid beste råvarer økonomien tillatte. Den har ikke alltid vært like god som nå, men maten har alltid vært god.

Og som de spiste! Noen mer eller mindre enn andre, men de spiste. De smilte. Var fornøyde. Glade. Vet ikke akkurat når det snudde, men tror det kanskje skjedde da vi sluttet med babygrøt og gikk over til mine utsøkte retter proppet full med alt kroppen trenger for en lang og lykkelig barndom, oppvekst, alderdom og sen død. Ja, det var nok i den perioden.

Selvfølgelig har det slumpet til at jeg lager noe som en, to eller kanskje til og med tre av dem liker, jeg har jo en viss kulinarisk kompetanse, men svært sjelden, for ikke å si aldri, samtidig. Aldri sitter vi rundt bordet og nyter et måltid der vi alle seks finner skikkelig glede i.

Taco? Hver fredag. Det digger alle. Jeg er ikke snobb altså, ikke si det til noen, men jeg hater det! Inderlig. Visst trykker jeg de i meg. Denna kroppen ble ikke bygd av kresenhet og vann, men jeg er ikke blodfan.

Pannekaker? Selvfølgelig liker de det, men det er ikke «mat». Prøver naturligvis å tilsette grovere mel, kanskje havre, men det er sjelden populært.

Pizza? Til og med der sliter jeg litt. Paprika pirkes vekk. Skal ikke være løk i kjøttdeigen. Bare pepperoni på halve. Prøver naturligvis å tilsette grovere mel, kanskje havre, men det er sjelden populært.

Kjøttdeig med spagetti? Nope!  Ikke det en gang. Liker ikke pasta. Liker ikke kjøttdeig den uken. Tomatsaus er for sterkt. Prøver naturligvis å tilsette grovere mel, kanskje havre, men det er sjelden populært.

Hamburger? Tilsynelatende full klaff og våpenhvile. Med hjemmelaget dressing, masse god salat og deilige ovnsbakte poteter så kan selv USA finne en slags glede i slikt. Prøver naturligvis å bake grove hamburgerbrød, kanskje havre, men det er sjelden populært.

Grunnen til at jeg bare eksemplifiserer det jeg kaller for «søppelmat» er for å vise at selv ikke der klarer vi å finne felles nytelse og glede. Ok, taco digger de alle, der er det jeg som er tverr, men uansett. Hvordan tror du det er rundt bordet de gangene jeg koker saltfisk? Av den ypperste av kvalitet, og med bacon du bare kan drømme om i vanlige butikkhyller. For å være ærlig så er det ganske rolig, for ingen kommer og spiser. Det er meg da, og kjærest.

I all denne elendigheten finnes der likevel ETT måltid i året som alle finner felles nytelse i, og det er selveste julekveldsmaten. Riktignok koster den meg omtrent like mye som en måneds omsetning på Hoftepluss, men akkurat den kvelden har jeg funnet det verdt det. Ribbe naturligvis, men også pinnekjøtt. Medisterkaker og pølser, men også sossiser, reinpølser og morrpølser. Surkål, men både rød og hvit. Kokte poteter, men også rotmos og salat. Ribbefett, pinnkjøttkraft og julesaus. Dessert? Gele, multekrem og sjokoladefondant…

DA koser de seg, hyenene!

Denne teksten skrev jeg for fire år siden mens ungene ennå kunne kalles for unger. Nå er jeg bare glad de kommer på besøk til meg en gang i mellom og da lager jeg AKKURAT det de vil ha. Jeg tapte. De vant. Og det gjør meg egentlig ingenting.

Vi smattes!