På mørketidens aller siste dag tenkte jeg å dele en tekst fra en leser. For mange holder det ikke at sola kommer. Det blir bare lysere ute. Inne er det akkurat like mørkt.
“Ensomhetens ansikt
Hvordan ser ensomheten ut? Er den mørk? Er den grå? Ligger den som en skygge over dagen, og som en tåkedis om natten? Kan du ta på den? Kan du smake den? Kan du høre den?
Ensomheten ER mørk, den ER tåkete, den smaker bittert, og den er hard, med skarpe kanter. Den bråker og støyer. Gjennom hele dagen. Og også om natten. Den føles, og kjennes og er altoppslukende. For den som er ensom! Ensomheten er et udyr, som jager deg om dagen. Som ligger i bakhold om natten. Ensomheten skriker mot deg, den stirrer på deg, den er deg! Den tar deg!
Å ha et barn, som er ensomt. Et ensomt barn. En. Som er alene. Alltid! Som ikke har noen å søke blikk med i ett nytt rom. Som ikke har en venn eller venninne som man kan dele opplevelser med. Håper gjennom dagen. Gråter gjennom natten. Legger seg sorgtung og kald. Står opp, med tåkedisen tungt rundt seg, men med et ørlite håp for dagen.
Det tynger deg. Det eneste du vil er å løfte barnet opp. Opp og fram. Vise verden at her er et vidunderlig barn! Et barn som kan være en venn. Som har mye å dele med deg! Som trenger deg! Nok en dag gikk. Heller ikke i dag var det noen som så meg!
Å være en mor. Eller en far. Eller en søster. Eller en bror. Vi blir alt! Alt som betyr noe. Men allikevel ikke nok!
Jeg ber deg inderlig! Se deg rundt! Du kan gjøre en forskjell! En viktig forskjell! Vi har alle et ansvar. Se deg rundt på pauserommet. I klasserommet. På festen. I gruppen der du hører til. Er det noen der som trenger deg? Et «hei, hvordan går det?» En invitasjon, «sitt gjerne her med meg», eller enda bedre «kan jeg sitte her ved deg?».
Kanskje vi sammen kan krympe dette udyret! Denne ensomheten, som bryter et menneske ned til ingenting. Kanskje kan vi, sammen, si fuck you, ensomhet! Du får ikke ta vennen min! Og du får ikke ta kollegaen min! Eller klassekameraten min! For jeg er her og jeg ser tåken du legger rundt dette fine menneske. Det godtar jeg ikke.! Så kom, du vakre. Sitt med meg!
Så kjemper vi sammen mot ensomheten!”
Denne sterke og gripende teksten fra en anonym leser traff meg hardt. Ikke med en gang, for det er så mye sorg og elendighet i denne verden som man ikke klarer å ta inn over seg uten å gå til grunne selv, men teksten har fått modnet et par dager. Har flere ganger gått tilbake og lest den. Denne teksten er ikke skrevet av en som ligger nede. Den er skrevet av en som maner mot kamp, og i den kampen utfordret hun meg, oss, om å slutte oss til. Den utfordringen tar jeg!
Tror ikke jeg skal skrive så veldig mye mer. Teksten står seg utmerket på egne bein. Vi vet alle hva vi kan gjøre. Vi vet hvordan man inkluderer. Vi vet hva vi gjør når vi sier nei til den tredje ungen når de vil inn og begrunner det med at vi ikke har plass. Vi vet at vi burde invitere alle jentene eller guttene i klassen i bursdag, selv om det blir litt trangt, ikke bare de som er mest populære. Vi vet at det neppe er hyggelig å være den fra kollegiet som ikke ble inkludert da det ble planlagt en øl eller en kaffe den fredagen.
Vi må også tørre å la oss inkludere. Ikke trekke oss unna. Vi må våge å tro at det faktisk er noe ved oss som andre mennesker kan like. For det er det. Hos oss alle sammen.
Vi vet alt dette. Nå er det på tide at vi gjør noe med det!
Så nitrist og så utrolig fint samtidig ❤️
Veldig bra skrevet❤️
Hvis man har et barn som ikke har venner, så er det DIN jobb som forelder å hjelpe barnet med å få venner. Inviter barn fra barnehagen/skolen med hjem, snakk med andre foreldre om problemet, ikke legg alt ansvaret over på barnet og eventuelt andre voksne.
Sterkt å lese😥Det e altfor mange der ute (både barn og voksne) som desverre sliter med ensomhet❤se dæ omkring!vær en venn!Du har alt å vinne💕
Den aller verste ensomheten synes ikke. Det er den som finnes midt i en haug med mennesker – mennesker man prater med, ler med – og så går de hjem til seg selv og du er akkurat like frossen inni deg som før. Selv om det er femti mennesker som smiler og prater, så hjelper det ikke når ensomheten er som en iskald tagg inni deg. Jeg har ikke oppskriften på hvordan smelte den. Hadde jeg bare det, ville jeg brukt den. Som det er nå er den til å holde ut – av gammel vane. Vi er en slags felles fiender, den taggen og jeg. Mon tro hvordan livet ville vært uten den.
Dette var treffende, lå faktisk våken nå på natten og gråt for min datter. Det er så uendelig mye vondere å se sitt barn lide, enn om jeg kunne tatt smerten og det vanskelige selv.
Hadde jeg bare kunne gjort noe for henne, gitt henne hva som helst, øynene mine, skjært ut hjerte mitt og gitt det til henne, uten å tvile. Absolutt hva som helst.
Hei! Det er faktisk mye foreldre kan gjøre. Jeg var veldig ensom som barn en periode. Da tok moren min grep og inviterte hele klassen hjem til oss en og vi spiste god mat og vi lekte gode leker. Etter et par uker var jeg bedre kjent med alle. Har man vært på besøk hos en person er det vanskeligere å være ekkel mot personen. Moren min hadde også en regel om at hvis det begynte en ny person i klassen skulle hun eller han inviteres med hjem. Vidre la hun til rette for at jeg kunne invitere hele klassen på bursdag og jeg skulle gå i alle sine bursdager særlig til de barna som ikke hadde så mange venner. Det hjalp veldig for meg å ha en mor som sto på selv om det også var flaut.
Dette diktet traff meg og det berørte på en måte slik at det gikk under huden på meg. Huff kjente jeg ble mer en grepet. Håper virkelig dette barnet, som teksten var skrevet om, får hjelp til å finne en venn, og alle andre barn som har det på samme måte. Så flott at du løfter andre frem med å vise slike tekster 👍🏽😊
❤💕
Å mane til kamp mot dette udyret her, blir som å prøve å lage eggerøre uten egg.
Problemet her er at foreldre ikke gjør jobben med å rettlede/korrigere sine barn, noe som til slutt ender opp med at noen barn er innafor, mens andre igjen må stå på utsiden og se inn. Dette er en kamp man må sloss med nebb og klør, og man må gjøre det vel vitende om at man står mutters alene. Vi kan imidlertid være en horde som sloss, men vi er en horde som slåss mutters alene.
Så sant så sant.
Ikke bare barn som er ensomme, mange godt voksne som kjenner seg igjen. Kansje har de mistet jobben, sin kjære, et barn eller lignende. Ofte mister man mange venner samtidig da de var knyttet opp til det man har mistet
Det er forferdelig å være i den situasjonen,man bør absolutt se rundt seg selv om vi er voksne.Dette gjelder oss alle.
❤️😥
Det er lettere å trekke seg unna,sette seg for seg selv.
Det er lettere å være stille ,så en ikke er til bry eller belastning for andre.
Det er vanskelig å tru på at folk kan like seg, slik som en ser ut,overvektig og lita.
Fordi om en har stor,fin familie så kan en være ensom å føle seg utenfor.
Det er veldig lett å føle seg dum,stygg og utenfor i mange sammenhenger.
Det er bare noen tanker fra ei grå mus🌺
Liker mange folk som både er runde og små 😀 det gjør sikkert du også, du synes sikkert ikke ‘fotopene’ folk er mer verdt å bruke tid på enn de som ikke er det? 😉 Vær interessert i andre, kanskje det kan åpne opp noen hyggelige samtaler.
“… men inne er det akkurat like mørkt…”
“Håper gjennom dagen. Gråter gjennom natten.”
Sterkt.
I dag er det den internasjonale klemmedagen. Gå ut og klem. Og se ❤️
Så utrolig sterkt å lese , skulle ønske jeg kunne strekke ut en hånd og hjelpe. Sender en varm klem til familien ❤️
Men det er så lett å tenke om man trekker seg litt unna at tru hva de tenker om meg??
Er det rare meg de snakker om??
Er jeg bare invitert for at de syns synd i meg??
De er jo ikke mine venner egentlig…
De inkluderer ikke meg i deres latter, tanker og ord ellers..
Liker jeg meg selv?? Nei, hvorfor sksl de like meg….
❤😢