For snart alt for lenge siden fantes det en italiensk pizzarestaurant i Trondheim. Der var flere, men de er ikke noe å nevne. Denne pizzarestauranten het Pizza & Sånn. Hva “Sånn” sto for aner jeg ikke, for de serverte bare pizza tror jeg, men for en pizza! Maken tror jeg aldri har funnes i hele Norges land.

 

Innehaveren var tyrkisk, som de fleste innehavere av italienske pizzarestauranter av en eller annen merkelig grunn er. Magen var stor, samme var humøret. På veggene hang det svart-hvitt bilder av gamle damer med bart, sukkererter i sprukne trekasser og tykke menn i slitte helsetrøyer som spilte boccia i en park et eller annet sted.

 

Bordene var svarte og stolene var laget av ravgul kurv. På sommeren satt vi på utsiden, drakk øl, spiste pizza. Tok en øl til. Sigaretter gikk det også en del av, men det gjorde det vel på de fleste uterestauranter på den tiden. Om sommeren. På høsten også, men da la de ut gule pledd i ekte ull. Så der satt vi da, innballet i gul ull og spiste pizza. Drakk øl og røkte sigaretter.

Når jeg ikke jobbet da. I naborestauranten. Den het Tre kråker og der serverte vi ikke pizza. Kjøkkensjefen, en usedvanlig dyktig trønder, spesialist på moderne fransk kokekunst, eksklusive desserter og oster så dyre at man måtte ha ryggsekk med penger for å betale dem. Likevel så fullstendig hjelpeløs på pizza.

 

Der måtte vi sette vår lit til vår tyrkiske venn Kazimiar på “Pizzan”. Håpløs på familieplanlegging og kjøkkenprosent, men helt fullstendig konge på pizza. En mester i sitt fag. En superstjerne for alle oss som setter pris på virkelig god folkemat.

Vi ble etter hvert gode venner. Jeg fikk pizza hos Kazimiar, han fikk desserter hos meg. Jeg må innrømme at jeg i begynnelsen hadde minebaktanker med dette bekjentskapet. Jeg ville lære meg å lage den ultimate, den perfekte pizza.

 

Jeg lyktes delvis. Den fantastisk sprø og saftige bunnen fikk jeg aldri oppskriften på, “venn” liksom!, men fyllet på min favorittpizza delte han delvis med meg etter en sen høstkveld under de før nevnte ullpleddene. Det kostet meg litt, for ølet var vanvittig dyrt, selv på personalpris. Verdien kan imidlertid ikke måles i penger. Jeg måler den i ren nytelse og i det perspektivet er jeg en av Norges kanskje rikeste menn.

 

Bunnen er det du skal huske best fra en skikkelig pizza. Den skal være sprø som ribbesvor på utsiden, men samtidig så saftig og smidig som bare helt ferskt bakverk kan være. Kazimiar brukte i følge ryktene hele tre dager på den ultimate deigen. Så ivrig er ikke jeg. Veldig sjeldent jeg planlegger min pizzahunger hele tre dager før jeg skal spise. Spiller heller ingen rolle, for jeg fikk jo aldri oppskriften på hans genialt gode bunn.

 

Nå finnes ikke Pizza & Sånn lenger. Kurvstolene er solgt. Ullpleddene er gitt til Fresesarmeen. Kazmiar selger smykker på torget. De geniale pizzaene hans er byttet ut med slappe, masseproduserte Peppes pizzaer. Godt, bevares, men ikke et sted du henger for stemningen, stolene og matens skyld. Det er ikke lenger et sted å være.

Minnet om denne plassen har derimot brent seg inn i meg til evig tid. Kazmiar med verdens beste pizza. Oppskriften som følger kan selvfølgelig ikke på noen måte måle seg med den kulinariske orgasmen eg god pizza på Pizza & Sånn kunne gi deg, men lette rykninger gjennom kroppen tror jeg at jeg kan garantere!

Skikkelig god pizza:
Det første du må gjøre er å marinere to-tre kyllingfileter dagen i forveien. Skjær filetene i strimler og vend de inn i olje. Hakk opp fersk oregano, en halv chilli med frø og en halv kinesisk hvitløk. Bland inn i strimlene.

Det andre du må gjøre dagen i forveien er å lage hvitløksolje. Da koker du opp 1 pk kremfløte og ca 50 gram meierismør. Rasp en hel kinesisk hvitløk, et par sjalottløk og gjerne litt persille. Kok og kok til fløten skiller seg skikkelig. Fløt av fettet og gled deg til i morgen!

 

Bunnen

5 dl pizzamel eller vanlig hvetemel

20 g tørrgjær, helst pizzagjær

1,8 dl lunkent vann

3 store ss med olivenolje

1/2 ts salt

 

Bland alt det tørre sammen. Tilsett vann og olje. Elt deigen veldig godt. Heves til dobbel størrelse. Kjevle ut til to veldig tynne bunner. Når du har fått fyllet på steiker du pizzaen på 250 grader til den er ferdig.

 

Kok en boks hermetiske tomater til tykk saus. Det blir nok til to. Dryss over revet mozzarella, kyllingen og gjerne litt rå løk i terninger. Liker du oliven vil det også bli fantastisk. Svart på meg! Kvern over svart pepper og gjerne litt oregano. Steik.

Mens pizzaen er i ovnen varmer du opp hvitløkoljen fra i går og snitter opp litt fersk spinat. Dryss over så mye hvitløkolje som du mener beltespennen burde tåle og fersk spinat og hiv innpå.

 

Hvis du absolutt vil ha noe annet på den andre bunnen er det bare å stikke hodet inn i kjøleskapet og finn fram noe digg. Ellers kan du kjøpe blåmuggost og parmesan og kjøre vegetar. Med de tre ostene trenger du ikke noe annet.

Fader, DET tok lang tid å skrive! Håper jeg snart får litt inntekter av denne bloggen, for dette bruker jeg MYE tid på altså 😉 Bildet “stjal” jeg på nettet, for jeg må faktisk gå på jobb nå. Håper jeg ikke blir saksøkt.

Vi smattes!