Det var søsteren min som fikk meg ned på jorden i går kveld. Som dere vet har jeg sutret og klaget over både det ene og det andre her inne på bloggen i snart et halvt år. Kan jo nesten virke som det kun er et herrens mirakel som gjør at jeg fortsatt er i live. Er vel bare diabetes type 2 jeg mangler av diagnoser snart, men kjenner jeg meg selv rett klinker jeg nok også den inn i løpet av året 😉

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Søsteren min sendte meg en melding i går og spurte hvordan jeg hadde det. Jeg svarte litt poetisk optimistisk, men det var vel ikke tvil at mellom linjene gjorde jeg det ganske så tydelig at det var litt buhu, stakkars meg, livet er så vanskelig. Hun sendte meg et varmt svar tilbake at hun var glad i meg. Jeg er jo glad i henne også, men lot henne få siste ordet likevel.

Så, en halv times tide senere, får jeg en ny meldig: “Jaja… Siden du mase så mye om det…” Så skrev hun ganske langt om hvordan det sto til der nede hos dem (De bor på Stord). De har jo også sine kamper og utfordringer. Gode og mindre gode dager. Hun la ved noen bilder av livet deres.

Jeg kjente den stakk. Det er så lett å bare fokusere på seg selv og sine egne opp- og nedturer. Jeg er ikke på noen måte høy på meg selv, men det er ikke tvil om at jeg er meg selv nærmest. Føler liksom at det er så mye at det kan være lett å glemme at også andre har sitt. Har skrevet tidligere om samrealisering vs. selvrealisering. Av og til kan det være forskjell mellom liv og lære, det skal jeg være den første til å innrømme.

Jeg er glad hun fikk meg ned på jorden og syns hun gjorde det på en utmerket måte. Den lidelsen jeg har kan til slutt ikke bare suge alle krefter ut av deg selv, men også dine nærmeste omgivelser. Jeg må presisere at det har jeg vært veldig bevisst tidligere også altså, men søsteren min fikk sagt det på en slik måte at jeg forsto at jeg ikke har vært det bevisst nok.

Jeg ba henne om unnskyldning. Det syns jeg hun fortjente og tror hun satte pris på det. Fikk i alle fall et “hjerte” tilbake.  I dag skal jeg gjøre hva jeg kan for at Kjærest skal være lykkelig. Legge meg selv til side og bare fokusere på henne. Hun har det jo ikke så lett hun heller, kanskje til og med verre enn meg som er nødt til å leve sammen med denne mannen med de mange lidelsene. I dag skal jeg bare smile. Det fortjener hun faktisk.

Lag en vakker dag for andre!

(Kjære Søster! Jeg er veldig glad i deg og ønsker deg absolutt alt godt!)