“Nå dør jeg” var det eneste jeg rakk å tenke før jeg gikk rett i bakken og ble liggende. Skulle bare inn på soverommet og legge meg i går kveld. Smerten var intens og annerledes enn alt annet jeg noensinne før hadde kjent. Trodde først den skulle gi seg, men det gjorde den ikke. Den ble bare verre. Prøve å ikke rope, for jeg ville ikke at Kjærest skulle se meg i fosterstilling ved siden av senga. Det har liksom vært så mye nå i det siste. Hun trodde hun fant seg en frisk og rask mann. Så feil kan man ta.

Synderen. Et i utgangspunktet troskyldig og lite hjørne, men ikke la deg lure. Dette er et sylskarp killerhjørne uten skrupler.

Det ser ikke så ille ut, men kuttet gikk helt ned i kneskåla. Du vet når du slår albuen i et hjørne og en intens smerte går gjennom armen? Gang den smerten med hundre. Pluss at den varte i nesten 20 minutter.

Heldigvis fikk søster Pedersen, aka Kjærest, renset og stripset meg sammen og jeg kunne legge meg bare en time, halvannen forsinket.

Resten av uke skal jeg surre meg inn med en madrass, for det ser som om kroppens suicidale gener har slått ut i full blomst og gjør hva de kan for å ta livet av kokken.

Ha en farefull dag!