Sous i snerken

Bak enhver dyktig kjøkkensjef står det som regel en enda dyktigere soussjef, sies det i soussjefmiljøet. Det er nok en sannhet med sterke modifikasjoner, men det ligger også mye riktig i utsagnet. Ingen klarer alt alene hele tiden. I alle fall ikke i lengden hvis den er skikkelig lang.

Fra gammelt av ble de ansatte på et kjøkken av en viss størrelse benevnt som kjøkkenbrigaden. Da tronet kjøkkensjefen, da som nå, på toppen. Under han fulgte soussjefen, så en eller flere 1. kokker, 2. kokker, kokker, lærlinger, kjøkkenhjelper og oppvaskhjelper. Det var en streng «militær» rangordning der alle visste sin plass, og visste hvem som sto over deg og, ikke minst og kanskje artigst, hvem som lå under deg…

I dag består fortsatt rangordningen, men slett ikke i like ekstrem grad som før. Delvis fordi det nesten ikke finnes faglærte kokker igjen, men det er en så viktig og stor sak at det må jeg nesten skrive om en annen gang.

Dagens kjøkkensjefer trenger fortsatt en soussjef, en høyre hånd på kjøkkenet. Eller en venstre hvis de er keivhendt. Soussjefen skal sørge for at alt er på stell når den allmektige kjøkkensjefen f.eks steller i sin have eller reiser på dyre og lange ferier. Drar på premierer. Blogger. Eller når han bare vil ligge hjemme inne i Kjærest. Det gjør ofte kjøkkensjefer. I alle fall noen. Nu vel.

For mange år siden, nesten et helt liv, i 2006, var jeg kjøkkensjef på et spisested i Alta som het Alfa Omega. Omsetningen var i ferd med å bli større enn det jeg følte jeg kunne klare alene uten at det gikk på bekostning av kvaliteten. Jeg fikk derfor overtalt daglig leder om at det ville lønne seg å ansette en som kunne hjelpe meg å styre kjøkkenet mot nye høyder.

På det tidspunktet trengte vi også å styrke kjøkkenbrigaden generelt, og søkte derfor i tillegg etter både kokker og lærlinger. Her følger et utdrag av stillingsutlysningen fra den gangen, og ja da, det var jeg som skrev den:

Soussjef
Du er en kreativ kokkeslyngel med ambisjoner. Du ser ikke på jobben din som et yrke, men som en del av din personlighet. Du er oppdatert, faglig dyktig, innehar stor kokkefaglig selvtillit, har vokst fra deg de verste primadonnanykkene og makter å holde hodet kaldt når du har mistet kontrollen fullstendig.

Kokk
Du innehar alle de overnevnte kvaliteter, men kanskje ikke i like ekstrem grad.

Kokkelærling
Du drømmer om å inneha de overnevnte kvaliteter

Vi fikk inn en god del søkere, men svært få hadde fagbrev og enda færre hadde de ovennevnte kvaliteter. Valget falt til slutt på en tysk faglært kokk. La oss kalle han Herman Fritür. Litt for å holde han anonym, men mest fordi det er et morsomt navn. Han hadde en CV man måtte sette av en langhelg for å komme gjennom, så mye hadde han rukket på sine vel førti år. Egen restaurant hadde han også hatt. Med voldsom suksess vil jeg tro, siden han nå søkte seg opp hit, til et enkelt lite serveringsted, midt i kulden og mørkets rike, fra Tyskland, i godt voksen alder…

Uansett, cven var såpass tung at den ikke ble veid og funnet for lett, og vi besluttet å frakte dette kokkevidunderet nordover. Fortrinnsvis med fly siden jeg allerede den gangen slet med skulderene og ikke hadde mulghet til å bære han på gullstol .

Jeg ringte han. «Goten tag meine Fritürer! Ich bin das kuchenkaizer unt das Alfa Omega int das kulden unt munchens ricke, unt ich wassen haben dich arbeiten furen mich, bichen, danke?»

I stedet for å klage på tysken min svarte han meg tilbake på velsignet engelsk, og avtalen var snart i boks! Han skulle starte i sin nye jobb 9. mai, og gledet seg visstnok veldig. Personlig hadde jeg en litt uggen følelse i magen, men det hadde jeg egentlig ofte på den tiden, siden jeg jobbet på et utested med personalpris på øl, så jeg slo fra meg følelsen som fyllenerver…

Den avtalte dagen var kommet, og jeg kjørte ned på flyplassen for å hente den nye tyske soussjefen. Dette var lenge før sosiale medier så jeg ante ikke hvordan han så ut, og jeg var heller ennå ikke spesielt kjent i Tyskland på den tiden, så jeg sjanset på at han hadde kjøpt seg en tysk militæruniform på loppemarked slik at jeg slapp å rope og kauke. Jeg har jo aldri vært spesielt glad i oppmerksomhet rundt meg som person.

Ingen slitt tysk militæruniform i sikte. Måtte rope og kauke. I timevis, men til ingen nytte.Vandret rundt. Det var ingen som reagerte, bortsett fra Securitas da, som slepte meg ut av området og kontaktet både politi og Heimevernet.

Så der sto jeg da, eller lå, bakbundet og med dårlig mage, uten tysk soussjef. Tankene svirret gjennom irrgangene i hodeskallen. Var det riktig dato, eller var jeg i ferd med å miste kontrollen fullstendig? Var jeg blitt gal? Hørtes logisk ut, men ingen av alternativene lovet godt..

Vel hjemme sjekket jeg mail. Ingen mail fra tysk soussjef, men etter et par dager, fra tysk kone. Ikke min, bevares, hadde ingen, men hans. Hun fortalte, eller skrev, at Herman Fritÿr, påtenkt soussjef, nå mer tvilsom, hadde fått hjerteattakk på vei til flyplassen i Frankfurt. Etter forholdene hadde han det bra, men hun trodde ikke han rakk oppover før helgen! Hun forteller videre at hun var fryktelig lei for at hun ikke rakk å ringe å gi beskjed, men det hadde vært litt småhektisk siden han nesten hadde dødd og sånn.

Selv jeg hadde en viss forståelse for bortforklaringen, og ønsket han, gjennom henne, riktig god bedring. Hørte aldri noe mer fra den kanten, og ansatte heller en god, EKTE og lokal soussjef som jeg var meget godt fornøyd med.

Historien om den tyske soussjefen er faktisk utrolig nok sann! Min største frykt nå, 12 år senere, når jeg skriver om dette er at jeg plutselig skal få en ny telefon fra Tyskland:
« Hello Kuchenkaizer, ich bin Herman Fritür, unt Hoftensmutsen ist meine noie arbeitplatzen!

Vi smatzes!

16 kommentarer

Siste innlegg