Aldri noen sinne har en tale, eller ord generelt, gått slik inn på meg som når 16 år gamle Maud Angelica holdt minneord, på vegne av seg selv og sine to mindre søstre, for pappaen sin. En pappa som bare ble revet bort fra henne uten at hun fryktet eller visste noen ting. Hun fortalte at de visste at han slet, men ikke i sin villeste fantasi så de for seg at det skulle gå som det gikk.

Tydelig preget, men heller ikke uten humor og alvor, holdt hun en sterk, rørende tale om kjærligheten mellom faren og barna og oppfordret samtidig, inderlig og bestemt, andre som slet med lignende tanker om å kontakte profesjonell hjelp. Om å fortelle. Ikke være alene med de vondeste tankene. Få hjelp!

Oppfordrer alle til å gå inn på 13:23:45 og se denne talen fra en jente som må stå og holde minnetale for sin egen far etter noe som være være et barns verste mareritt, og som klarer å gjøre det på en så sterk, rørende, og hjerteskjærende ærlig måte. Jeg finner ikke ord, men det gjorde hun. Respekt!