Selv om jeg ser slik ut, med babayface og slank, deilig kropp, så er jeg slett ingen ungfole lenger. Hvis jeg har regnet riktig så er det faktisk til høsten hele 44 år siden kirurgen snitta opp buken på mor mi og trakk meg motvillig og skrikende ut. Fader for et sjokk det må ha vært forresten! Her ligger man og dupper i fostervann og aner fred og ingen fare. Er til og med litt døsig etter at modern plutselig ble så rolig, for så plutselig, helt utenforvarsel, er det noen som trekker ut troppen på badekaret, alt vannet forsvinner og det blir iskaldt.
43,5 år senere, en godt voksen mann, syk og svak og dårlig bak, som for lengst var ferdig med småunger, skal man liksom late som man er tjue år yngre å plutselig bli, ikke bare blogger, men også småbarnsfar! Didn’t see that coming for par år siden, liksom!
Jeg trives! Dere aner ikke hvor ufattelig trivelig, koselig og forbanna godt det er komme hjem fra jobb, åpne døren, gå inn i stua og høre pludringen fra den lille karen. Det er som å gå inn i en annen verden, en annen tid, og jeg er helt sikker på at jeg har gjort det rette. Klarer rett og slett ikke forestille meg et liv uten ham. Vil ikke forestille meg et liv uten ham! Han gjør meg godt og jeg skal ofre livet mitt, om jeg må, for at han skal få det godt.
Parallelt med alt dette, og det gjør hele situasjonen ekstra spesiell, så fyller han som tidligere var min yngste sønn, hele 20 år om et par dager. Han bor ikke i Alta og, as we speak, driver jeg å hjelper ham med å fylle opp en depositumskonto (er det ikke det fedre er til for, he he? 😉 ) til den nye leiligheten hans, og i bursdagsgave har jeg gitt ham et snarlig besøk av sin gamle far slik at vi kan handle inn litt møbler og nødvendig utsyr.
Begge deler gjør jeg med glede, men kontrasten til han som, akkurat nå faktisk, har sugd seg fast, som en blodigle, i en av de arme spenene til Kjærest, er ganske voldsom. Livet har ikke alltid vært like snill med meg, men det har faen meg også gitt meg mange gaver!
(Bare så synd at de aller beste gavene skal være så jævlig dyre, ha ha! 😉 )
Jeg ble småbarnsmamma i en alder av 44, vell måtte jeg bli fostermamma for å bli mamma til en levende baby. Og kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Lykken over å kunne pynte huset med fargerike babyleker hadde bare til da vært en drøm som ikke fikk gå i oppfyllelse. Men på 3 uker snudde livet fra drøm til virkelighet. Og leve drømmen tok jeg meg i mange ganger i dagene og ukene etter babyen kom flyttende til oss. Skal ikke si at det bare har vært lett, men etter å ha mistet en baby i uke 20 i svangerskapet, og ikke lyktes å lage et nytt biologisk barn sammen med mannen i mitt liv, ble det siste utvei. 7 år fra svangerskap til vi fikk en levende baby føltes som en uendelighet. Og nå har vi verdens beste plaster på et vondt sår. Frykten for å miste avtar med årene, for vi eier ikke barnet, men vet nå at vi skal oppdra henne som om hun var vår lenge.
Ååååhhh blir heilt varm i hjerte av d du skrive, samtidig som eg ler godt av begynnelsen av innlegget. Du har gjort d rette ja!!! Og du e kjempeheldig med den skjønne familien din❤️❤️❤️
Heldige deg som har fått ny kjæreste og ny sønn i tillegg til de barna du har fra tidligere. Godt at vi har mulighet til å hjelpe barna våre opp gjennom livet. Ønsker dere alle en fin dag.