Akkurat nå sitter jeg oppe i stua og du sitter nede på “kontoret” ditt og jobber med skolearbeid. Du og studievenninnene samarbeider digitalt om et skoleprosjekt og jeg sitter bare her og hører på stemmen din når du diskuterer med dem. Du har en så fin stemme. Jeg liker å høre på deg. Jeg liker at skolen er stengt å du er mye hjemme. Jeg liker å være i nærheten av deg. Hele tiden. Jeg liker. Deg.

 

Tror ikke jeg hadde klart meg alene. Uten deg. Det hadde blitt for mye. Du hadde klart deg. Etter hvert. Jeg hadde gått til grunne. Garantert. Du betyr mer enn jeg klarer å uttrykke til daglig. Dagene går. Jeg gjør så godt jeg kan for at du skal ha det bra og føle deg elsket, for det er du, men plutselig er dagen over. Igjen. Sier det i morgen. Står opp og historien gjentar seg. Sier det i morgen.

 

Jeg vet du leser bloggen min selv om du mange ganger later som om du ikke har gjort det. Jeg vet at du leser dette. Jeg håper du blir glad. Alt jeg vil er at du skal være glad. Kanskje lykkelig. Og at jeg er årsaken. Jeg. Med alle mine feil og mangler.

 

Du trenger meg. Det vet jeg. Utgjør en forskjell. En stor en. Det gjør meg lykkelig. Å vite at jeg er god nok. At den jeg er er det du har lengtet etter. Kanskje ikke alt ved meg, men nok til at du elsker meg. For det vet jeg du gjør. Av en eller annen merkelig grunn.

 

Vi skulle gifte oss. Det skal vi fortsatt, men vi utsatte bryllupet. Det tar vi med oss resten av våre liv. Sammen. Alltid sammen. Vi skal gifte oss en dag. Det lover jeg deg. Ikke fordi du har drømt om det, men fordi jeg vil. Ha deg. Hos meg. For alltid.

 

Elsker deg.