For akkurat to uker siden i dag la kulden og mørket seg over Alta. Et helikopter med fem ungdommer og en pilot styrtet rett i bakken under en lokal musikkfestival. Sjokkbølger av sorg, fortvilelse og avmakt spredte seg som svarte pulsslag gjennom byen. Som et gapende sår strømmet stadig ny og grufull informasjon mot oss i dagene som fulgte. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre. Hva vi skulle si. Hvordan vi kunne hjelpe. Hvordan vi kunne bygge opp noe som var fullstendig ødelagt.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

I all vår avmakt sendte vi hjerter fram og tilbake til hverandre på fb. Bedriftene tonet ned sin markedsføring. Lys ble tent i de tjue tusen hjem. Vi sendte kondolansemeldinger til de pårørende. I alle fall til de vi kjente navnene til. Vi gjorde det vi kunne for å vise medfølelse og respekt, men det virket liksom ikke. Tragedien var rett og slett for stor.

Foto: Roald Johansen, iTromsø

Helt til de kom hjem fra obduksjon i Tromsø torsdag i forrige uke. Spontant, bare på noen timers varsel, samlet hele byen seg og tok i mot ungdommene på sin siste kjøretur inn til Alta. Med lys, fakler, blomster og tårer viste Alta sin siste respekt med å møte opp. Vise at Alta bryr seg. At Alta gråter. At Alta føler så inderlig med de som står igjen. Alta sørger over sine.

Det var vakkert å se på. Rørende og vondt, men samtidig veldig godt. Det er kanskje kaldt i Alta, men vi holder varmen likevel. Fra hverandre.

Foto: Tom Skoglund, Altaposten

Hver eneste dag denne uken har et av disse unge livene blitt begravd. Liv som bare for for fjorten dager siden var fylt av drømmer, håp og framtidsplaner. Alta, en bitte liten by med bare 20 000 innbyggere. Fem ungdommer. Fem av våre. Fem av oss. Plutselig revet vekk. Plutselig bare borte. Samtidig. Det er nesten ikke til å fatte. Nesten ikke til å holde ut.

Jeg føler så inderlig med familien. Med mamma og pappa. Bror og søster. De aller, aller nærmeste. Det er så grusomt at jeg ikke tror man fullt ut klarer å sette seg inn i det hvis man ikke har opplevd det selv. Jeg har det. To ganger. Jeg vet. Jeg forstår.

Derfor har vi kledd oss svart denne uken. Min kjøkkenbrigade. I respekt. I avmakt. Ingenting får dem tilbake, absolutt ingenting, men vi kan vise at vi bryr oss. At de finnes i tankene våre. Hele tiden. Selv om vi, som står litt på utsiden, lever videre. Jobber, flirer, kjefter og selger. Men vi tenker på dem. De er der. Hele tiden.

Hvil i fred

Foto: Kita Eilertsen, Altaposten
Vil også sende en varmende tanke til piloten og hans pårørende. Han var svensk og familien har ikke ønsket at han skal offentliggjøres. Nå er det startet en spleis helt spontant, fra Altas innbyggere, til hans pårørende. På bare et døgn er det samlet inn nesten to hundre tusen kroner. Det får han ikke tilbake, men jeg vet at slike ting varmer. Veldig

I ære og respekt. Og til minne <3