Det er, denne gangen også, hun som har kontroll på alle klærne og utstyret han trenger. Det syns hun er helt greit. Tror til og med hun trenger det. Det har vært litt av en prosess å gå gjennom alt som Lille Vakre aldri rakk å bruke, og pakke ned og ta vare på noe av det han fikk brukt. Vi pakker det ned i en tett boks som vi kan åpne bare av og til for å fortsatt kjenne et snev av ham. En kort liten dunst av gode minner før vi igjen lukker lokket og pakker boksen bort.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Det har vært mye vasking i det siste. Alt skal være rent og fri for bakterier, fargestoffer og parfyme. Det skal i alle fall ikke være klærne som gjør det. Nei, nå merker jeg at jeg ble redd og negativ igjen! Det er innmari lett, etter de første forventingsfulle tankene, å falle tilbake til frykten for at noe skal skje denne gangen også. Vi er bevisst på det begge to og stopper hverandre et par sekunder når det skjer, for vi VIL jo glede oss. Vi VIL jo være glade.

Ikke kan man si at frykten er irrasjonell heller, for det er den ikke. Den er høyst reell. Jeg har opplevd to forskjellige barnedøsdfall. Lille Vakre døde i fjor sommer av det som kalles “krybbedød”. Det betyr at det ikke finnes noen kjent dødsårsak, til tross for både obduksjon, åstedsgransking og avhør av foreldrene. Barn som dør i krybbedød bare dør og det er ingenting man kan gjøre for å forhindre det. Det er akkurat det som er så skremmende. Det kan plutselig bare skje, selv om du har gjort absolutt alt riktig. Helt uten forvarsel.

Store Sterke rakk å bli nesten fire måneder før han bare plutselig forlot oss en natt i august. Jeg kaller han Store Sterke, for det var akkurat det han var; stor og sterk. Tyrenakke. Har faktisk aldri sett en så sterk baby. Har krabbet selv ut sprinkelsengen og over i modersengen, der han døde sammen med meg noen timer senere. Sterk ja, du skulle sett han i vippstolen. Brukte den som framkomstmiddel, og dette er helt sant altså. Han vippet så hardt og målrettet at han vippet seg rundt akkurat dit han ville. Utrolig fascinerende. Hand døde av plutselig bakteriell oppblomstring som tok knekken på de indre organer. Helt uten forvarsel.

SOM REGEL GÅR DET BRA! Det er det jeg sier til meg selv igjen og igjen, og det gjør jo som regel det det. I det siste har jeg begynt å snakke til “magen” og Kjærest liksom svarer tilbake. Teit, men god terapi. Knytter bånd. Snakker sammen. Synger ikke. Det er så teit syns jeg. Jeg vil ikke være en slik mann som synger til en mage. Ikke det at det er noe feil med menn som ligger der nede og synger, men det blir helt feil for meg. Sorry altså.

Fikk akkurat melding fra Kjærest at hun kjører til jordmor nå. Alltid litt spennende når hun drar dit og det første hun gjør når de får satt i gang ultralyden er  å sende meg en melding om at alt er ok. Den meldingen er god å få kan jeg love deg, og som du forstår så går man rundt med en kontant spenning i kroppen og jeg VET av erfaring at den spenningen kommer til å mangedobles og ganges med tusen om en måned. Det blir et veldig langt år.

I kveld skal jeg annonsere på både nav og finn etter folk. Det hadde vært så fint å kunne tatt seg noen dager fri etter at ungen var kommet ut og bare være sammen. Vi tre. Bli kjent med og forelsket i ham, ikke bare frykte at han også blir borte. Det er ingen god barndom. Å vokse opp i frykt for at du selv skal dø. Vi har virkelig en jobb å gjøre i alle fall.

Ja ja, så gikk jeg i fella igjen. Skulle skrive en koselig liten blogg om at Kjærest vasker og styrer og gjør alt klart til at han kommer i løpet av bare fire uker, så klarte jeg i løpet av bare noen minutter skrive meg inn i elendigheten igjen. Jeg er håpløs! Heldigvis ser jeg det selv og jobber knallhardt for at det ikke skal være slik. Jeg er i alle fall ærlig, både med meg selv og dere. Det tror jeg er en god ting.

Nå poster jeg, men redigerer inn senere hvordan det gikk på ultralyden. Nå har det gått veldig lenge siden jeg hørte fra henne og hun burde være ferdig allerede. Jeg vet hun hadde ringt hvis noe var galt, men likevel. Noe kan ha hendt. Jeg nekter å ringe for å høre! Jeg må trene meg på å være rolig å satse på det beste. Puste med magen. Alt blir bra.

Til slutt.

Edit: Nå er hun tilbake og alt var bra med den lille. Litt “smårusk” for mor, men ikke mer enn man kan forvente inn i de aller siste ukene. Hun skal ta det med ro og jeg skal virkelig behandle henne som den eventyrprinsessen hun er.