For 35. gang i vinter har veien til sykehuset vært stengt. Nesten 60 ganger har den vært kolonnekjørt. Til sammen nesten en uke vi vært uten sykehuset vårt og ofte har været vært så dårlig vær at det heller ikke har vært mulig å komme seg til Tromsø hvis det verst tenkelige skulle skje og tiden var det vi hadde minst av.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Veien til sykehuset er på ca 14 mil. Halvannen time i godt vær med reinfrie veier. Som regel tar det et par timer. Når veien er åpen. Nå er den stengt. Igjen.

Mange Nord-Norske ordførere, rådmenn og kommuneleger har tatt “loven i egne hender” og innført såkalt “søringkarantene”. Man kan mene hva man vil om akkurat det, men saken er at vi nesten ikke har smitte her oppe i nord, mens det i Oslo er sjansen langt større fare for å bli smittet. De fleste dødsfallene er også i helse sørøst. Hvis de sliter på de store sykehusene sørpå tør jeg ikke tenke på hva som kommer til å skje hvis viruset rammer mange av de små kommunene her nordpå. Ikke for det, ikke en gang vi i Alta, Finnmarks største kommune med 21 000 innbyggere, kommer oss på sykehus hvis det skulle stå om liv. Veien er jo stengt, så vi belaster jo ikke akkurat sykehuset hvis vi plutselig skulle trenge en respirator. Eller hvis vi får hjerneslag for den saks skyld. Det skjer jo her oppe også fra tid til annen. Føder gjør vi også. Håper ungen ligger riktig vei og fødselen skjer uten komplikasjoner.

Nei, stå på krava, alle nordnorske ordførere som prøver å forhindre coronasmitte i sin utsatte lille kommune og Monica, hvis du først skal sette makt bak krava og oppheve “søringkarantenen” så kan du i alle fall vente til våren og veiene åpner så vi i det hele tatt kommer oss til et sykehus hvis vi blir syke.

Såpass burde vi være verdt!