Jeg har bestemt meg for å kun fokusere på det gode. Han finnes ikke lenger og det kan jeg ikke gjøre noe med. Det eneste jeg kan gjøre er å trekke fram de gode minnene når jeg føler det er behov for det, og la de vonde minnene, som det tross alt er flest av, sakte visne hen og bli borte. La det gode overvinne det vonde selv om overmakten er overveldende.

 

I dag skulle vi feiret den aller første bursdagen. Jeg velger å ikke se for meg hvordan den kunne blitt og hva vi hadde gjort. Velger å ikke mane fram et ansikt som aldri rakk å få en eneste tann. Det ble ikke slik, sånn er det og det må jeg bare leve med. Må til og med prøve å leve godt med det. Det er fryktelig vanskelig, men det er nødvendig.

 

Han kom til verden på dramatisk vis. Les om det HER. Jeg var ikke til stede og var rasende på meg selv for akkurat det, men jeg kunne jo ingenting gjøre. Trodde vi hadde all verdens med tid. Vi hadde ikke det. Det har vært mye snakk om været i år, men da jeg endelig kom meg til Alta for ett år siden og skulle kjøre over fjellet til sykehuset, så var det faktisk vinterveier og jeg hadde sommerdekk på. Det ble tre skumle timer over fjellet, men jeg overlevde, kom fram og absolutt alt av frustrasjon og sinne forsvant da jeg så ham for første gang. Så liten. Så fin. Så nydelig. Jeg gledet meg til resten av livet.

 

Kjærest har kjøpt en liten blå bil som han skal få i gave i dag. Det er litt rart å kjøpe noe til en som ikke finnes, men det føles godt likevel. Riktig. Skal kjøre opp og gi den til han i ettermiddag. Og en blå rose. Det var hans blomst. En blå rose og en liten bil. Håper han blir glad.

 

På bildet ser dere den aller siste kvelden vi hadde sammen. Han hadde “knirket” noen dager fordi han hadde økedøgn, men siste kvelden var han helt fornøyd. Nok melk i puppene og mett og god i magen. Var så fin stemning. Det regnet ute, men det var sol inne husker jeg at jeg skrev på FB. Dagen etter skrev jeg noe helt annet.

 

 

Til minne om fødselsdagen!

For alltid i mitt hjerte <3