Vær snill å ikke døm meg, men det ble veldig sent  også i dag før jeg kom meg hjem. Klokka bikka vel 22. Tidlig egentlig. Rekker både pils, finnbiff og dessert.

For meg selv og helt alene, for alle har sovnet. Det er bare meg her. Vi bor i en relativt liten leilighet, så det merkes veldig godt når alle sover, og jeg sitter for meg selv ved  det lille runde spisebordet fra Jysk og fekter for livet med tankene som kommer fra alle kanter. De fleste farer bare forbi. Dulter kanskje borti meg i forbifarten, men forsvinner igjen like fort som de kom.

Andre er jeg sjanseløse mot.

Går ned og stryker ham over håret. Retter litt på dyna. Legger merke til at den har blitt mye større siden sist jeg var der inne på kvelden og ballet om. Det stikker å tenke på det, men hva i all verden skal jeg gjøre? Prøver så godt som jeg kan å balansere den bitte lille tiden jeg har til rådighet mellom å sikre ungene mine en økonomisk trygg framtid når jeg blir borte, og være en aktiv del av livene deres i så mange av døgnets timer som mulig.

Det er mye nå, men jeg glemmer aldri grunnen til at jeg i det hele tatt er i stand til å _komme_ hjem. Han ligger der nede  under en litt for stor dyne og sover. Klart ligger det ei overveldende vakker frøken med øyebetennelse i rommet ved siden sammen med sin mor, som jeg selvsagt elsker og forguder over alt på denne jord, men det var han som kom like etter katastrofen. Bærende med lyset.

“Har du fyr, har du løkter langs din vei?” spør Kari Bremnes i sangen. Vel, opp gjennom årene har jeg har blitt “velsignet” to slike bærere av Lyset. Det kan jeg ikke være annet enn lykkelig over. Til tross for alt. Eller nettopp, derfor.