Jeg var, bokstavelig talt, i ferd med å drukne i mitt eget fett. Over et år med helt sinnsyke smerter klarte til slutt presse meg ut av min svært aktive jobb som kjøkkensjef, og inn i en roligere tilværelse som kokebokforfatter og netthandelforstander. I januar, og deler av februar, nådde jeg et absolutt bunnpunkt hva inaktivitet angår, da jeg stort sett enten sov, spiste eller lå på sofaen.

 

Smerter og depresjon er ingen god kombinasjon. Smertene gjør at det er vondt å røre seg og depresjonen gjør at du ikke bryr deg om hva du trøkker i deg. Du ser du legger på deg, kjenner det blir tyngre og tyngre å få på seg skoene, men du bryr deg ikke. Du baker heller en eplekake og spiser den med både krem, is og ekstra syltetøy. Du vet det er hinsides galskap det du tygger i deg, men du bryr deg ikke, og skjærer et stykke til.

 

Jeg hadde ikke vært på vekta siden februar en gang, og da var det 125 ett eller annet, men 134,3 kg, det gjør inntrykk skal jeg fortelle deg! Der og da bestemte jeg meg for å utnytte min hypomanske natur til å komme meg i bedre form i stedet for å sakte, men sikkert ete og drikke meg i hjel.

 

Jeg startet dermed prosjektet 100 toppturer på 100 dager, og det tror jeg faktisk er det lureste jeg noensinne har gjort, for akkurat nå er jeg ikke motivert til å begrense meg mer enn litt i matveien, men å komme meg ut og opp, det er jeg motivert for!

 

Smertene har vært helt hinsides vonde og lungene liksom fylt med tjære og kvist, men jeg har kommet meg opp, hver eneste dag! Under ser dere den voldsomme framgangen jeg har hatt på bare en uke. Jeg har gått akkurat samme løype hver eneste dag, fra endeleiligheten min, ned til Tollevikfjæra og oppover. Jeg vil anta at jeg kommer til å bruke ca 30 minutter på denne ruta når jeg virkelig kommer i bedre form. Kanskje allerede neste lørdag?

 

Dag 1: 1 time og 35 minutter

Dag 2: 1 time og 14 minutter

Dag 3: 1 time og 8 minutter

Dag 4: 1 time og 55 sekunder

Dag 5: 58 minutter og 32 sekunder

Dag 6: 52 minutter og 50 sekunder

Dag 7: 52 minutter og 16 sekunder

 

Da snøen smeltet så vi hvorfor det hadde vært så vanskelig å komme seg ut i vinter. Dørstokken hadde nemlig grodd seg utover og tatt menneskelig form. Han knurrer og griper etter meg hver gang jeg skal ta på meg skoene, men jeg har lært meg å sparke han i skrittet. Da blir det såpass ro at jeg får kommet meg over ham ut i friheten.

Starten. Går som dere ser rett forbi bilen, så selv om jeg fortsatt er helt avhengig av å ta meg noen tabletter ekstra 45 minutter før jeg går, så bor jeg altså så nært at jeg ikke trenger bil for komme meg ut på tur.

 

Her ser dere utsikten fra min faste rasteplass. Slik formen er nå tar det ca 25 minutter opp dit. Her legger jeg meg og hviler ryggen. I begynnelsen lå jeg et kvarter. I går lå jeg fem minutter. Det er ikke for pusten jeg trenger denne hvilen, men for ryggen.

 

Salig er de slitne, de kan dø trøtte.

 

Dette bildet ble tatt da jeg kjempet meg opp til toppen på dag 3 tror jeg.

 

Dette bildet tok jeg i det jeg ankom toppen i går (dag 7). Forskjellen er absurd stor!

 

Jeg er så glad jeg gikk i gang med dette prosjektet! Jeg hadde nok ikke klart å presse meg til dette i januar, da var jeg alt for sliten og langt nede, men’, til tross for tiltakende ryggsmerter, har jeg klart å gjennomføre denne første uken, og det gjør meg både glad og stolt.

 

Jeg håper jeg med mine daglige oppdateringer om dette kanskje kan motivere andre tjukkaser til å kjempe seg ned til skolissene, snøre dem og komme seg ut på tur. Kanskje ikke hver dag 100 dager til ende, men kanskje tre dager i uka?

 

Jeg aner ikke hvem som kom først av høna eller egget, det er heller ikke interessant, men jeg tar i alle fall 5 mg mindre kjemisk lykke enn jeg gjorde for en uke siden. Det føles også som en seier.

 

På søndag klokken 18:00 sender jeg direkte på FB. Da kan du være med meg, minutt, for minutt, for minutt, fra trappa hjemme og helt opp til toppen. Klikk HER for å melde deg på. Håper du blir “med” 🙂

 

Kan jeg, så kan du! Opp av sofaen og ut og rør på flæskeræva di!

 

 

Del gjerne hvis du kjenner minst en deprimert tjukkas! 🙂