Jeg ser at det er veldig mange som spør om hva jeg gjør med all maten, for det er mye mat, etter at vi har fotografert. Det syns jeg faktisk er et veldig godt spørsmål, spesielt i disse tider der matsvinn, endelig, har blitt et tema som folk bryr seg om.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Jeg jobber med en kokebok. Ikke en hvilken som helst en, men en bok som burde finnes i alle hjem. En bok som alle foreldre/besteforeldre med respekt for godt mat laget fra bunnen av, og oppover, gir til poden og podinnen den dagen de flytter for seg selv. En bok med oppskrifter så gode at enhver normal 16-åring skal kunne lage seg god, skikkelig mat og 18-åringen på hybel skal kunne invitere foreldrene på noe annet enn pizza og taco når de kommer på besøk. En bok der smaken er i fokus, ikke fancy ingredienser du må løpe byen rundt, kanskje til og med reise til nabobyen, for å finne. Du trenger bare èn bok, denne.

Problemet, hvis vi egentlig skal kalle det et problem, er at jeg ikke jukser. Jeg lager maten akkurat slik den skal være, og finpusser oppskriftene i prosessen, slik at de skal være helt perfekte når du til slutt skal lage maten. Alle oppskriftene er til 4-6 seks porsjoner, så med 80 retter burde jeg egentlig mette 500 mennesker med denne maten. Det er ikke helt Jesus, men ikke veldig langt unna.

Sannheten er brutal og nådeløs, men jeg er i alle fall ærlig. Det som legges opp på tallerken kastes. Det er riktig nok bare én porsjon, så det er masse igjen. Fotografene får noe, 3-4 bæreposer fulle av mat. Det har de fortjent. Ellers gir vi veldig mye bort til familie. Supper og gryteretter er lett å gi bort. Noe tar vi også hjem, for det hender vi spiser her i heimen også.

Klart vi skulle invitert barnehager, skoleklasser, eller trengende i samfunnet til et herremåltid etterpå, men korona stopper heldigvis en slik løsning. Selv om jeg ikke jamrer og bærer meg hele tiden, så er jeg ikke frisk, og hadde ikke klart så mye folk. Det er en grunn til at jeg har skapt meg en arbeidsplass i nettbutikken, (og forhåpentligvis som kokebokforfatter), jeg trenger mye “alenetid” akkurat nå kan du si.

Mye fryses også ned og brukes ved neste fotografering. Det er jo noen “gjengangere”, som potet og stekt bacon, og disse kasten naturligvis ikke.

Tja, tror jeg besvarte spørsmålet på en tilfredsstillende måte. For å gi en slags konklusjon så både kastes og spises det alt for mye, men brordelen blir gitt bort, fortrinnsvis til fotografer og familie.

Nå skal jeg spise faktisk. Lasagne av en annen verden. Kom ikke her og fortelle meg at ikke jeg tar ansvar for matsvinn, for når jeg er ferdig å spise er det ingenting igjen!

Vi smattes!

Les også: Folkens, vi klarte det, (igjen)!