I dag er det akkurat fire uker til mitt 9. og (bank i bordet) aller siste bidrag i min nidkjære og nærmest sykelige streben etter å følge Guds ord fra Første Mosebok om å “vær fruktbare og bli mange”. Vi vet vi blir velsignet med en jente. Min andre noensinne.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Dette lille pikebarnet blir faktisk født nesten på dagen, (pluss/minus en måned i alle fall…), 25 år etter at min førstefødte ble født en stormfull vinterdag i 1997. Da er det sannelig på tide for meg å gi seg. Jeg vil jo gjerne kunne gå for egen maskin, uten rullator, når jeg en dag skal følge henne opp kirkegulvet til sitt første bryllup.

Ja, det har vært noen voldsomme tap i løpet av disse 25 årene, men i sum vil jeg si at jeg har kommet ut i pluss. Til tross for de jeg har mistet så sitter jeg tross alt igjen med  tre flotte mer eller mindre voksne unge menn, en tenåringsdatter og en liten røver på litt over året. Og snart altså, et jentebarn som skal okkupere min tid, interesser og prioriteringer også de neste 25 årene.

Bare fire uker igjen. Historisk sett trolig kortere. Dagene fylles ikke med mer enn de må og er egentlig bare nødvendige transportetapper, noe vi må gjennomføre, mot det som skal skje i februar. Det er selvfølgelig mulig vi kvikner litt til litt etter hvert nå som dagene lysner litt mer for hver dag, men jeg tviler. Akkurat nå handler livet aller mest om det som er i ferd med å skje.

Det er som å leve i en boble som over to år med korona og begrenset antall nærkontakter bare har forsterket. Verden har blitt mindre, men for min del har den blitt varmere. Noen dager er bedre enn andre og de blir flere og flere. Det lover godt for framtiden.

Håper dere også opplever noen fine øyeblikk gjennom dagen

.