Alle som har fulgt meg en stund vet at det nesten ikke har vært grenser for hva jeg har kunnet surket og bæse om her på bloggen. En samlet legestand, både innen fysikk og psykologi, river seg i håret over hvordan det i det hele tatt er mulig at jeg fortsatt er i et slags live. Så langt er det vel bare hissig kreft jeg har vært spart for, men tro meg, den kommer!

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Den tid, den sorg! Nå en gladsak. Som dere kanskje vet har jeg vært herjet av helt umenneskelige nervesmerter i høyre fot de siste 4 årene. Det har vært helt absurd og var hovedårsaken til at jeg solgte Hoftepluss og FyFader i 2022. Jeg klarte til slutt knapt å stå på beina, men måtte jo gjøre det likevel. Først for å komme oss helskinnet gjennom pandemien, siden for å prøve å fylle bedriftskontoen igjen i etterkant. Det var helt sinnsykt mye jobb, men det var aldri noe alternativ for meg å kaste inn håndkledet.

I stedet kastet jeg innpå med smertestillende. Full dose av “alt”. Enkelte perioder var det litt mer morfin, men det var egentlig ingenting som hjalp. Hvis jeg hakket opp tablettene fikk jeg kanskje en liten time som var levelig, men etterpå var alt like jævlig igjen. Slik hadde jeg det i nesten 4 år.

Helt fram til oktober i fjor. Da satte jeg den første sprøyta med Wegovy inn i mageflesket. Jeg ble advart mot all verdens bivirkninger, det var liksom ikke måte på, men ingen av disse advarslene omhandlet den eneste virkelige bivirkningen jeg har fått av Wegovy.

Etter to uker kjente jeg nemlig at smertene i foten nesten var borte. Det var nesten ikke til å tro! Jeg hadde egentlig belaget meg på å være “pillenarkoman” resten av livet, for etter 4 år i kronisk smertehelvete på samme sted, så gir du på en måte opp. Du resignerer og må bare forholde deg til situasjonen. Det gikk derfor noen uker til før jeg egentlig turte å virkelig tro at smertene faktisk var borte.

Gradvis reduserte jeg pillebruken. Etter så mange år på full dose, så er det ikke lurt å bare kutte tvert. Ikke er det enkelt heller, for man blir jo på mange måter avhengig av dritten. Nå er det imidlertid over en uke siden jeg tok min siste paralgin forte. Jeg tar fortsatt Ibux og Paracet, men det er mest pga den voldsomme manneinfluensaen som har herjet meg som en mare de siste 10 dagene. Lyricaen har jeg også gradvis trappet ned. Tar vel siste dose i neste uke.

Mange vil nok hevde at det er fordi kroppen har blitt lettere at isjiasen har forsvunnet, for det er ikke tvil om at overvekt ikke er spesielt heldig for helsa, men i mitt tilfelle var jeg bare litt over hundre da prolapsene startet og smertene ble altså gradvis borte fra oktober. Jeg var altså fortsatt over 140 kg da smertene bare “forsvant”.

Ja, jeg er LIVREDD for at smertene skal komme tilbake, men jeg har bestemt meg for å virkelig NYTE denne smertefrie perioden hvor lenge den enn måtte vare. På sikt må jeg også nesten redefinere meg selv, for nervesmertene har satt så enorme begrensninger for livet mitt i denne perioden at jeg har glemt hvordan man lever et såkalt “normalt” liv. Smertene omdannet meg sakte, men sikkert fra kokk til kroniker.

Nå er det kanskje på tide å børste støvet av kokken igjen?