Jeg har verken tid, lyst, ork, drømmer eller ambisjoner om å bli en kjede, men jeg er overbevist om at jeg hadde vært mangemangemillionær i dag hvis jeg hadde det som skal til inni meg for å sparke i gang et slikt prosjekt. En hver by hadde blitt et bedre sted å leve i med et KuliNarnia i sin midte. Sortimentet er så eventyrlig unikt og variert at det faktisk ikke finnes maken i hele vide verden. (Er i alle fall tilbakemeldingene jeg får fra turistene fra alle deler av verden).
“Problemet” mitt er at jeg er fornøyd med å være forholdsvis liten. Ikke bare fornøyd, men jeg _ønsker_ det også. For tre år siden solgte jeg Hoftepluss/Fyfader, (Altas desidert største alkoholfrie serveringsted), for halvannen årslønn. Jeg kunne sikkert fått mye, mye mer hvis jeg hadde “holdt ut” et par år til (etter pandemien), men jeg var sliten. Nesten helt tom.
Vi mistet jo sønnen vår i 2019. Det gjorde meg nok til en dårlig sjef. Med 20 ansatte er det ikke mange ukene du kan konsentrere deg om sorgen og kjempe deg opp i knestående før du igjen må legge ditt til side for å konsentrere deg om de ansattes små og store problemer. Da jeg mistet min første sønn i 2005 fikk jeg også nøyaktig 6 ukers “sørgetid” før jobb før ansatte og jobbhverdagen innhentet meg, men da var jeg “ung og fremadstormende” og taklet det nok bedre.
Denne gangen ble livet utenfor min bunnløse sorg og umistelige tap bagatellmessig og meningsløs. Kom ikke til meg og sutre over en vond finger, manglende skryt for å utføre jobben du får betalt for å gjøre eller kjærlighetssorg etter brudd med kjæresten du har vært sammen med i tre måneder. Det betyr absolutt ingenting. Jeg har mistet sønnen min for faen!
Jeg sa det selvsagt ikke høyt, men jeg tenkte det. Det er tilstrekkelig for å være en dårlig leder. Pandemien kom egentlig ikke et øyeblikk for tidlig! Full nedtegnelse på ubestemt tid. Ingen visste noe som helst. Selv om jeg risikerte konkurs var det en lav pris å betale for å slippe personalansvar. Faktisk var det et par måneder jeg både håpte og trodde at reservene skulle bli fullstendig brukt opp slik at jeg “slapp unna” på permanent basis.
Heldigvis tok jeg meg sammen og bestemte meg for å redde bedriften. Ikke for min egen del, men for de ansatte. Jeg satte min ære i at de skulle ha en jobb å komme tilbake til om/når pandemien en gang gikk over. Jeg, Christine og dattera mi solgte ferske reker i enorme mengder i helgene. Regningene ble betalt og kontoen vokste faktisk. Ikke fort, men tilstrekkelig til at jeg begynte å tro at dette faktisk kunne gå.
Trivdes gjorde jeg også. Uten andre ansatte enn min egen datter, men lykken kunne selvsagt ikke vare. Pandemien gikk gradvis over og folk skulle på Norges-ferie. De ansatte kom tilbake og aldri hadde vi opplevd maken til omsetningstall. Eller arbeidstimer. Har alltid jobba mye, men nå gikk det i ett, bokstavelig talt fra morgen til kveld. 7 dager i uka. Samtidig som jeg fikk den ene prolapsen etter den andre.
Bla, bla, bla. Da jeg solgte fikk i alle fall kjøperne med seg en bugnende bankkonto og et veldrevet og innarbeidet vinnerkonsept. Jeg kunne gå videre med hevet hode og låse meg inn i den nye butikken min. Planen var at jeg bare skulle ha åpent i november og desember. Resten av året skulle jeg skrive bøker, holde foredrag, labbe rundt.
Slik gikk det ikke. Det som nå har blitt KuliNarnia tok all min tid. Jo da, jeg ga riktignok ut 2 bøker (til) i denne perioden, det ble fort tydelig at det var butikken jeg skulle og ville satse på. Selve “Kokkejævel” var jeg drittlei! Kunne ikke falle meg inn å holde et eneste foredrag. Da måtte jeg jo snakket om meg selv. Nei, (eventyr)butikken var min nye baby! (Og selvsagt de babyene som etter hvert dukket opp hjemme altså).
Bygge opp eller bygge ned? Vel, ned skal jeg i alle fall ikke bygge, men er ennå ikke klar for å bygge opp heller. Vi er selvsagt i stadig utvikling, (så jeg ser jo hvordan vei det bærer), men akkurat nå er jeg mer enn fornøyd med å ha Ruben, min sønn, her hos meg. Vi utfyller hverandre godt og han har mange kvaliteter jeg mangler. Han er dessuten mye yngre enn meg og vet litt om hva som “rører seg” i yngre aldersgrupper hva vareutvalg angår.
KuliNarnia skal jo ikke bare være en kulinarisk eventyrbutikk for godt voksne, men for absolutt hele familien. Fra den minste tassen på 2-3 år til gamle bestemor på 94. Å klare det er en kjempeutfordring, hver eneste dag, og akkurat nå ELSKER jeg det. Så får vi heller se hva morgendagen bringer. Livet har lært meg at det slett ikke er sikkert at den i det hele tatt kommer.
Selv uten filialer andre steder i vårt langstrakte land eller verden møter du et behov ved netthandel. Ta deg tid til å nyte og verdsette det du har(det gjør du sikkert allerede) og fortsette jobben med å gjøre ditt kulinariske univers og talent tilgjengelig for menneskeheten via din unike fysiske butikk, nettbutikk og kokebøker.
Ja, netthandel vil der være, men det er alltid triveligst med “ekte” mennesker som kommer innom 🙂
Meld deg inn på topplisten igjen, kom igjen gubben!! 🐰
Nei, den lista er jeg ferdig med. Den betyr jo heller ikke noe for noen andre enn de som befinner seg i den. Bare se på toppen i dag. Til tross for en kruttsterk historie og mange sidevisninger over tid, så er det vel ikke et mediehus i Norge, bortsett fra lokalavisa, som har omtalt ham. Tror ikke det er for at han har takket nei. Men du, selv om jeg ikke vises på listen, så registreres mine sidevisninger, så jeg bidrar fortsatt litt med gi sidevisninger til Blogg.nos annonsører. 🙂
Tverrbukk, kom igjen da!! 🍳
He he, kan nok innrømme at jeg er en tverrbukk fra tid til annen, men i akkurat avgjørelsen om å fjerne meg fra topplisten er noe jeg ikke angrer på. 🙂
Ikke for å si at jeg mistror deg. Men siden du titt og stadig er innom så tror jeg du savner å være HKH på blogg.nos Toppliste. Men jeg skjønner at det sitter veldig langt inne å innrømme det. Kanskje du aldri vil innrømme det, men det er opp til deg, ikke meg 🐰
Jeg er ikke bare innom, jeg blogger ukentlig nå. Har fått igjen litt av overskuddet. Hvorfor skulle det sitte langt inne å innrømme at det var stas å være HKH på Blogg.no? Det var en helt vill tid som jeg aldri ville vært foruten, men jeg ønsker meg heller ikke tilbake. Ikke er det mulig å komme tilbake heller, for det er ingen som bryr seg om den lista lenger. Den betyr ikke noe. Hvis Blogg.no tar til vett så gjør dem lista om til en feed i stedet. Det tror jeg hadde vært suksess.
Det var ikke det jeg mente, at det skulle sitte langt innrømme at det var stas. Men at du har lyst å komme tilbake til oss. Du vil nok aldri innrømme det, sitter nok for langt inne som sagt. Men du kan jo foreslå det med feed til Egmont? 🐰
Ha ha, ja det sitter nok så langt inne at jeg ikke er klar over det selv en gang. Jeg har ikke bruk for noen feed her inne, jeg bare sa jeg tror det hadde vært langt større suksess enn den utdaterte lista.
Nei morgendagen vet ingen om…. Stå på! Artig navn; KuliNarnia 🙂 Narnia er et flott eventyr i allefall
Ja, har ruget på dette navnet i mange år og betalt deomeneavgift for det i fall noen andre skulle rappe det, hehe