Jeg så desperat bort på Christine mens jeg ristet i den livløse lille kroppen. Ikke filleristet, men så hardt at han under alle normale omstendigheter ville våkne og trekke pusten, og man igjen kunne høre lyden av den ganske høylytte småbarnspusten.
“Han puster ikke! Christine han puster ikke!”
Jeg kjente at min egen kropp ble helt kald og stiv. Herregud, nå skjer det igjen. Jeg klarer ikke. Nå skjer det igjen! Jeg var på vippepunktet mellom å få panikk eller tenke klart og rasjonelt. Hvor lenge siden er det siden han var sjekka? Kan skje vi kunne få liv i han igjen hvis vi umiddelbart startet med hjerte- og lungeredning, men da måtte jeg roe meg og ta kontroll over situasjonen. Akkurat nå hadde jeg ikke kontroll i det hele tatt.
“Han puster ikke! Christine han puster ikke!”
Christine, som hadde våknet av dette hysteriske mannfolket som sto og kauket, la hånden sin på halsen hans og sa stille: “Asbjørn, ro deg ned. Han puster, men han sover dypt. Ikke vekk ham. Legg deg nå mannen min. Legg deg nå. Lillebror har det bra.”
Dette skjedde i natt. Jeg har begynt å sove på soverommet igjen. Jeg hadde glemt hvor skummelt det var. Ligge der når jeg våkner gjennom natten, (jeg våkner mange ganger), og høre etter om han puster. Og av og til måtte stå opp og gå bort til senga hans fordi pusten er så svak. Stå der og bare stirre ned på dette vakre lille mennesket og lytte intenst. Kjenne etter på munnen og på halsen.
Jeg ble veldig, veldig redd. Dette er langt fra over. Trodde faktisk at jeg hadde kommet over selve _skrekken_, men jeg tok feil. Ser fortsatt for meg den livløse lille ungen. Kald. Heldigvis bare fordi han hadde sparket av seg dyna.
Jeg er så inderlig glad for at han har kommet inn i mitt liv og er så uendelig redd for å miste ham! Jeg orker ikke tanken på at han skal dø, men i natt gjennomlevde jeg alt på nytt.
Heldigvis fant Christine puls. Heldigvis var det pust i gutten. Herregud, hvor redd jeg var, men slik er det. Slik er livet. Dette kommer jeg til å måtte leve med for resten av mitt liv. Det handler ikke om å være “negativ” eller “dyrke sorgen” eller “dyrke redselen”, for jeg VET jo så inderlig vel at det kan skje. Og det kan skje igjen.
Det betyr ikke at jeg TROR det skal skje, men jeg er veldig, veldig, veldig redd for det. Av og til, som i natt, hysterisk redd, men som regel klarer jeg å leve et relativt normalt liv, men siden jeg så alt for godt vet at absolutt alt kan skje når som helst, så prøver jeg å ta ekstra godt vare på øyeblikkene, akkurat når de skjer.
Alt er bra nå. Den nye kvelden er allerede i gang. Natten er like om hjørnet. Jeg gruer meg ikke, men det satt et støkk i meg som kommer til å ta noen netter å komme over, innrømmer. Det er absolutt ingenting som skulle tilsi at han bare skal dø, men på den annen side var det ikke med de andre heller. De bare døde. Helt uten grunn.
Det var ikke meningen å skrive om dette nå i dag, men det bare fylte helte meg i natt, og har fylt tankene mine store deler av dagen, så jeg bare MÅTTE skrive ned noen ord. Dette er livet mitt og da fyller det selvfølgelig også bloggen. Livet mellom måltidene er ikke bare kos og gøy og morsomt, men også kaos, redsel og morbide tanker. Jeg omfanver alt og lever videre. Dag for dag. 😉
Kulinarisk hilsen
Kokkejævel
Småbekymret pappa
Beundrer deg for at du klarer å formidle livet på godt og vondt 😊💪det kreves styrke for å gjøre det🦋
❤️Takk for at du deler, og fortsetter å dele. Det er nemlig sånn det er. Traume sitter i så lenge det gjør.Lys og levdliv og å sette ord på det, er det eneste som hjelper. Og det er hardt i blant. Det at du deler, opplyser og minner på at sorg og traume varer lenge, ikke bare de korte ukene og månedene det tar folk rundt å glemme og gå videre. Takk for at du orker å dele, jeg tror det hjelper mange å ikke begynne å tie og skamme seg over sår som tar tid å gro.
Jeg har ikke opplevd det du har. Men alikevel øker pulsen min og jeg kjenner panikken krype innpå om jeg ikke kan høre Lillemann sin pust. Flere ganger i uka må jeg snike hånden inn under dyna og kjenne at brystkassen beveger på seg. Man kan da ikke være en god forelder uten å innimellom være bekymret for de små miraklene man har skapt?
❤🧡💛
Kjære Kokkejævel
Din reaksjon og bekymring er veldig forståelig! Det jeg ikke forstår er Søs sin kommentar?? Godt at du har en fantastisk kone ❤ Jeg er imponert over at du klarer å dele så sårbare øyeblikk! Håper du får hentet deg litt inn igjen og at dere får noen rolige netter. Ønsker dere alt godt ❤
Kjære Asbjørn
Kjære kokkjævel
Jeg elsker å lese bloggen din, rett fra ræva/levra
Du har tatt meg på kornet sååå mange ganger,…men i kveld er jeg helt fortvilt over deg.
Tenker du på andre?
Ønsker bare at du skal komme deg videre, uten sånne repitisjoner som du bedriver nå. Så kan jeg og komme meg videre. Ellers må jeg slutte å lese bloggen din.
Alt vel
Da må du slutte lese bloggen min. Redselen vil nok både komme og gå resten av livet.
Forstår deg så inderlig vel. Noen ønsker ikke å høre om andres frykt og redsel eller traumer. Kan være ulike årsaker til det. Tom selvopplevd. Mens andre ikke forstår og mener at nå må man komme seg videre. Dem om det! Livet kan være hardt og brutalt så sånn fungerer det bare ikke. At du velger fortelle om din frykt og redsel når den velter rundt som faan sjøl inni deg, syns jeg absolutt er dønn i orden. På det område er det sikkert mange som setter pris på at du gjør det.
❤️❤️❤️
Usjameg så fælt. Posttraumatisk stress syndrom er noe som sitter i lenge. Føler så inderlig med deg/dere ❤ Skriv det ned om igjen og om igjen. Hjelper ørlite å få det ut.
Håper og ønsker at du får en bedre natt nå i kveld etter dere har lagt dere.
Forståelig reaksjon. Tror nok at nesten alle som har barn har gått igjennom dette med å undersøke, lytte og kjenne etter om de puster. Iallefall æ. Var nok litt skremt av at storesøster til sønnen min (de har samme far, altså ikke min datter) døde i krybbedød bare 4 mnd gammel, noen år før han ble født. Ble nok påvirket av besteforeldrene som stadig vekk minte meg på hans søster som bare ble 4 mnd. Men det blei bedre etterhvert som han ble eldre, men skrekken satt i meg til han var godt over året gammel.
Skjønner godt at det må være fryktelig skummelt. Da jeg var baby, leeeeeenge siden, sov jeg visst veldig stille. Kunne ikke høre pust og jeg lå i ro… Mamma hadde et lite speil på nattbordet. Hun holdt dette foran munnen min. Da kunne hun se dugg på speilet dannet av pusten min…..
Det å miste det kjæreste man har, så brått og brutalt, setter sine spor. Det sitter i kroppen. Og det kan komme tilbake når man minst aner og forventer det, med full kraft og tyngde. Sorgen og bekymringen. Ikke fordi man dveler ved sorgen og det triste, men fordi kroppen husker. Enten man vil det eller ikke.
Traumatisert… det er det som skjer når man opplever noe så grusomt som du har gjort, og det to ganger. Barna våre er det aller kjæreste vi har. Vi er så inderlig glad i de. De betyr alt, og vi vil beskytte de mot alt. At skrekken sitter i deg som den gjør er som de andre har skrevet forståelig. Jeg håper det blir færre slike netter. Det er bra du klarer sette ord på det. Det er mange som har det som deg, nettopp fordi de har opplevd det som ikke skal kunne skje. Min tanke er, om det går, prøv å tenk for hver dag som går er sjansen mindre for at det skal skje med Lillebror. Heldigvis har han alarm på seg. Si til deg selv han er trygg, om og om igjen. Sender både deg og di kjære kone varme gode tanker. Lillebror skal vokse seg stor og sterk! ❤️
Det er lenge siden Lillebror sluttet med alarmen.
Beklager. Det var jeg ikke klar over.
<3
Forståelig
Ååå æ føle med deg😘trist ,.men forsyåelig.