Det er ingen hemmelighet at jeg kanskje har slitt litt mer enn gjennomsnittlig de siste to-tre månedene. Katastrofen, med alt den har bragt med seg av etterdønninger og faenskap lar vi ligge, nå snakker jeg utelukkende fysiske plager. Har vært nok å ta av si.

Jeg har ikke fortalt dere det, men den siste uka har jeg vært plaget med en voldsom øregangbetennelse. Turte ikke si noe til legen da jeg var der for keratitt, (hornhinnebetennelse) for et par dager siden. Man kommer til et punkt der man faktisk ikke ønsker å nevne eventuelle nye plager til legen, fordi det rett og slett begynner å nærme seg en grense der det faktisk blir flaut. Faktisk tror jeg at jeg har passert den. Syns ikke det er flaut å nevne det for dere, men å komme til fastlegen, en mann jeg ikke en gang visste hvem var før i fjor sommer, og trekke den ene lidelsen etter den andre opp av hatten. Uke etter uke. Det er litt flaut.

Jeg prater meg bort. I går morges, på fredag, fikk flaut bare være flaut, jeg hadde så vondt i venstre øre at jeg bare måtte bite i det sure eplet og ringe hotlinen. Fikk time allerede kvarteret etter. Øregangbetennelse. Fikk resept på øredråper som skal presses inn i det hovne øret tre ganger om dagen . Flott det. Fra før har jeg to forskjellige øyedråper, en jeg skal ta på slaget oddetalls-timer og en jeg skal ta på slaget partallstimer. Samt en øyesalve, (ja det finnes faktisk, som skal smøres på hver kveld. Øredråpene må forresten rystes før bruk.

Kjørte inn en god sprut og jobbet videre. På kvelden sprutet jeg på nytt, men da hadde jeg glemt å ryste den før bruk og den var skikkelig tjukk. Så ikke, for jeg hadde tatt av meg brillene.

I morges da jeg våknet føltes det ene øret dobbelt så stort som det andre. Kjentes ut som om halve hode bar betent og hovent. En voldsom øresus kjørte konsert der inne og smertene var faktisk av en slik art at selv ikke morfin tok knekken på den. Har aldri vært borti noe liknende, men det har jeg for såvidt sagt ofte denne sommeren, he he.

Klarte til slutt å knekke kroppen opp av senga. Vet ikke hvorfor, men de siste ukene har leddene bare blitt stivere og stivere. Faktisk problematisk bare å gå ned en trapp. Har rikke nevnt det for legen, og kommer ikke til å gjøre det heller. Han trenger jo ikke vite alt om meg liksom. Noe må man holde for seg selv.

Hvor var jeg? Jo, fikk til slutt sutrekokken, unnskyld kokkekroppen opp av senga og opp i stua. Dryppet det som skulle dryppes i øynene, svelgte unna det som skulle ned i magen og presset inn det som skulle i det betent øret. Drakk en kopp kaffe, et par tyrkershots og leste litt blogger. Skrev ingenting selv. Prøver, etter deres oppfordring, å roe litt ned. Var lett å roe ned i morges, for jeg var så trøtt.

Så dro vi på jobb. Jeg, øret, øyet og foten. Øret ble bare verre og verre. Nå pulserte det og hele øregangen var hovnet igjen. Var umulig å høre noe på det øret. Jeg satt meg ned, for man blir sliten å ha vondt og det var da jeg så hva jeg hadde drevet å sprutet inn i øret. Det var faktisk øyesalven min! Tubene er ganske like og bitte små og jeg kan jo ikke forskjellen på disse latinske navnene. Hvem faen vet vel forskjellen på terra-cortril polymyxin b og ciprofloksacin eller deromkring?

Ble alt for langt! Oppdaget fadesen i nitiden. Fikk presset inn riktige dråper og guess what! Øret er MYE bedre bare etter EN sprut på rett sted. Er ikke det fantastisk?

Gidder ikke lese gjennom innlegget for å se om jeg fikk det til, men det var i alle fall ment humoristisk og ikke sutrete og negativt. Hva mener du?

(Neida, jeg drakk ikke tyrkershots. Drikker aldri før åtte på morgenen, og dette var tross alt bare før seks. Fikk heller ha dem til gode til frokost. Jeg hadde jo tross alt pillene å kose meg med.)