Hvis ikke Lillebror dør i natt så har han overlevd den bitte lille storebroren sin. Rakk akkurat ikke å bli 14 dager. Han var veldig død da vi våknet. Det var så forferdelig. Jeg trodde ikke det var sant. Ikke en gang til! Likevel så jeg på det lett marmorerte lille ansiktet at det var sant. Det aller verste hadde faktisk skjedd igjen. Nå var det bare å brette opp ermene. Jeg visste så alt for godt hva som ventet oss…

Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Jeg er ikke redd! Tror ikke det kommer til å skje noe galt, verken i natt eller noen andre netter. Det trodde jeg for så vidt ikke i fjor sommer heller. Eller for tretten år siden for den saks skyld. Det er kanskje det som plager meg aller mest, det at jeg har erfart, gjentatte ganger, at du kan legge deg på kvelden som konge i ditt eget liv, og neste morgen står du opp og ser utover kongeriket ditt og det er bombet sønder og sammen, uten at du våknet av det en gang.

Men seriøst altså, jeg er ikke redd. Jeg er bare dønn ærlig. Klart jeg tenker på dette. Ikke først og fremst som katastrofetanker, men heller som et slags forsvarsverk, både under graviditeten og nå etter at han ble født. Det er skummelt å bli skikkelig glad i ham. Stirrer aldri lenge på bilder som Kjærest sender. Jeg ser på dem, med både glede og forelskelse, men jeg blar fort over dem. Jeg har sett for lenge på bilder før, og det gjorde vondt. Veldig, veldig vondt.

Redd er jeg likevel ikke, men gleder meg fryktelig til denne natta er over. Veldig glad Kjærest og Lillebror er på føden i Alta med døgnvakt, slik at hvis det aller verst tenkelige skulle skje, så er ikke medisinsk personell, og utstyr, ikke langt unna. Skulle det skje noe så klarer de garantert å redde ham.

Husker for tretten år siden. Helikopteret og ambulansen kom. Stua fyltes endelig opp med røde og hvite drakter. Jeg var helt sikker på at det skulle bra. Gikk inn på kjøkkenet mens de arbeidet med den lille kroppen ute i stua, satte på kaffe og røkte masse sigaretter under kjøkkenvifta. Dette går så bra så, tenkte jeg.

Et par sigaretter senere tømtes stua for de røde og hvite draktene, og tilbake, ved siden av tv-benken, lå en liten naken kropp. De hadde ikke fått det til. Nå var det bare å brette opp ermene. Ante ikke hva jeg gikk til, men jobben måtte gjøres.

.

Jeg er pissredd! Jeg orker ikke tanken på at det skal skje enda en gang. Vet ikke hva jeg skal gjøre da. Vet ikke hvordan jeg skal takle det. Ikke helt sikker på om jeg faktisk gjør det. Lillebror er siste sjanse. Det er grenser for hva én mann alene skal klare.

Ellers er jeg i veldig godt humør i dag. Dere vet jo at jeg er litt “Bjørnebo light”, så måtte faktisk sende melding til Kjærest tidligere i dag å fortelle at jeg hadde et lyst hjerte i dag. Da blir hun også glad. Ikke så lett for henne heller, å leve sammen med dette sammensatte lappeteppet av en mann. Beundrer henne stort for det, men både tror og vet at jeg gir henne så mye positivt tilbake at det veier opp for alt det negative jeg har brakt inn i hennes liv. Det er jeg veldig glad for og bruker en del krefter for å tilstrebe. Hun er ti år yngre enn meg og det forplikter. Da må jeg, av og til i alle fall, være større, sterkere og klokere. Det er langt fra alltid jeg får det til, nesten aldri, men jeg prøver. Det tror jeg hun både merker og setter pris på. (Og irriterer seg over, he he)

Jeg gleder meg vilt til i morgen tidlig! Har gitt beskjed til førstevakta på jobb at han tar oppgjøret, for jeg vil kose meg hjemme før jeg drar på jobb. Vil se på bilder, videoer. Snakke med Kjærest. Lillebror spiser sikker da. Dere vet hvile lyder en fornøyd baby lager når dem spiser? Den lykken finner mennesket aldri tilbake til, og den vil jeg høre på i morgen tidlig. Hvis han ikke dør. Da er det bare å brette opp erma igjen.

Jeg vet jeg bruker harde og stygge ord, men døden finnes ikke vakker.

I morgen tidlig blir alt bedre. Det er jeg helt sikker på.