Uansett hvor langt likestillingen har kommet så er det tøffere for mamma. Vi fedre har ikke ligget i månedsvis over doskåla og spydd ut både eder og gallesyre og trøstet oss med at det er verdt det når bare lille nurket kommer ut. Vi fedre har ikke vagget rundt nesten et år med bekkenløsning som stikker som tusen nåler innvendig og tenkt at alt blir bra bare fødselen er overstått.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Selv om vi også kanskje har lagt på oss, så kjenner vi ikke at alt av føtter under knærne holder på å eksplodere fordi de er så fulle av vann at de kunne slokket en husbrann i et knusktørt rekkehus hvis noen stakk hull på en tå. Vi slipper å møte folk med pløsete ansikt og trøste oss med at man en gang skal bli vakker igjen bare barseltiden er over. Som om ikke dere er vakre uansett.

Vi fedre slipper å våkne midt på natta, full av svette, med angst fordi alt er helt stille inne i magen. Og ligge der og klemme og klemme og kjenne etter og ikke sovne igjen før du igjen kjenner tegn til liv. Ikke at det er mulig å sovne skikkelig heller, for det er jo plent umulig å finne en behagelig stilling. Men alt blir verdt det bare han kommer ut.

Fedre slipper å grue seg til fødselen helt fra de vet hva en fødsel er og vi slipper å ligge i  36 timer mens underlivet revner, cm for cm. Smerter så ulidelige at det nesten ikke er til å holde ut, men man holder ut, for man vet at det er verdt det. Når alt er over. Når man hører det første skriket. Når man ammer for første gang. Når knøttet er ute.

De kjenner jo hverandre fra før. De har vokst sammen og blitt til en, før de deler seg og blir forente. Mor og barn. Hører sammen.

Kjærest er tøff! Den tøffeste jeg vet. Hun er student, 2. året barnhagelærer. Pensum i år en barns språkutvikling fra mors liv til seks år. Masse bøker. Tusenvis av sider. Filmer. Lyder. Oppgaver. Om dette. Må hun gå gjennom. Hver eneste dag. Ufattelig at hun klarer det, men hun gjør det. Faen, for en dame!

I tre uker nå har hun “pause” fra pensum. Praksis i barnehage. Blandet avdeling, ikke de aller minste heldigvis, men det er tøft nok. Jeg tror ikke jeg hadde klart det. Jeg hadde brutt sammen. Selv om jeg “bare” er far. Jeg som snur meg vekk med en gang jeg ser en barnevogn.

Dette er en hyllest til Kjærest. Den aller tøffeste jeg vet om.

Veldig glad i deg <3