Denne gangen kom det i alle fall en prest

Jeg er svært stolt over Kjærest som sju måneder etter at livet ble bombet sønder og sammen er sterk nok til å tale Alta kommune midt i mot offentlig i Altaposten. (Bak betalingsmur)Hun kaller kriseberedskapen en fiasko. Jeg syns hun er forsiktig i sine uttalelser.

 

 

Kjærest at vært i kontakt med kommunen flere ganger. Allerede uken etter at krisen var et faktum. Hun har vært sint. Ringt til både ordfører, politisk leder for helse og sosial,  kommuneoverlege, helsesykepleier osv, osv. Inntrykket hun sitter igjen med er ansvarsfraskrivelse, bortforklaringer og følelsen av å ikke bli tatt på alvor. Når ungen din dør og ikke ett eneste menneske i kommunen følger de nasjonale retningslinjene for kriseberedskap føler jeg du har krav på å bli tatt på alvor. For alt kommunen vet kan nettopp den telefonen fra en mor i sitt livs største krise være den aller siste. Dette burde de vite.

 

Det som er så farlig når alt svikter er at veien til å ta livet ditt er så kort. Jeg forstår at folk velger det. Jeg forstår det godt.”

 

Personlig ser jeg jo helt klart forbedringer fra 12 år tilbake i tid da jeg mistet min første sønn. Da kom det ikke en gang en prest. Da måtte mamma etter et par dager ringe prestekontoret og spørre om det ikke var vanlig at de kom hjem til familier med døde babyer selv om de ikke gikk i kirken hver søndag. Da kom det en prestemann kjørende og vi fikk gjennomført begravelsen på en fin måte. Fra kommunen hørte vi absolutt ingenting. Verken vi eller de tre mindreårige brødrene som sto opp på morgenen til en død lillebror. Hvis ikke det er krise, hva er det da?

 

Denne gangen kom det i alle fall en prest. Heldigvis en flink en denne gangen. Hun ble en enorm støtte de første dagene. Hun og en betalt begravelsesagent. Ikke en lyd fra noe kriseteam. Ikke samme dag, ikke dagen etter, ikke uken etter, ikke syv måneder etter. Presten hadde utdaterte lister over kriseteamet. Etter mange forsøk fikk hun tak i to. Jeg husker ikke detaljene, ungen min hadde akkurat dødd, men en av dem kunne visstnok komme seg ned til bygda i løpet av dagen. “Hva kan han gjøre” spurte vi. “Prate” svarte presten. Ingenting skriftlig. Jeg ble litt fornærmet faktisk, utrolig hvilke følelser du kan rammes av når huden til babyen din er marmorert, over at de “brydde” seg så lite. Takket derfor nei til den praten. Mulig kriseteamet ble fornærmet de også, hva vet jeg, men de tok i alle fall aldri kontakt etter det avslaget fra en far i sjokk.

 

Datter er 11 år. Har også en sønn som var under 18 år da det skjedde. Ble det noensinne diskutert noe som helst sted i den kommunale helsetjenesten om disse ble ivaretatt på en god måte? Var det ingen kloke hoder som tenkte tanken at å plutselig miste en bror du har ventet slik på og vært så ufattelig glad i kan rive grunnen under føttene også på et søsken.? Ble det noensinne vurdert om disse muligens også kunne trengt krisehjelp, både i den akutte fasen og senere? Om ikke foreldrene fikk den hjelpen de trengte så kunne de i alle fall tenkt på de barna som sto igjen. Hva hvis foreldre i sjokk og avgrunnsdyp sorg ikke klarte å gi de levende barna den støtten man trenger i en slik krise. Tenkte dere noensinne på dette, Alta kommune? Hvor galt det kunne gått, og fortsatt kan gå?

 

Vi er langt fra alene. Altaposten har avdekket en rekke saker der familier blir rammet på verst tenkelig vis står helt uten hjelp i den akutte fasen, og også etterpå. Folk som mister ungene sine i selvmord og kommunen ikke aner hva den skal gjøre. Barn som mister foreldrene sine og kommunen ikke aner hva den skal gjøre. Familier som rammes av brutale ulykker og kommunen aner ikke hva den skal gjøre. Dette er ikke godt nok i en kommune med over 20 000 innbyggere! På et eller annet tidspunkt går det galt med de etterlatte og hva gjør kommunen da?

 

Sannsynligvis ingenting, men de “blir overrasket over at beredskapen fungerer så dårlig” og lover å se på rutinene.

 

 

 

 

36 kommentarer
    1. Takk for at du deler artikkelen. Kom meg ikke inn å fikk lest. Dokker e så tøffe begge to. Ord blir så fattige når tragedien rammer en. Sender i alle fall kjære tanker tel dokker to. Planlegger tur nordover tel sommeren og da skal jeg komme innom å hilse på deg i butikken. 👍😘😘 Klæmma på vei tel dokker to.

    2. «Vi kan kun bli bedre»…. ja, Alta kommunes kriseteam kan kun bli bedre, for her fungerte ingenting. Ingenting med unntatt av en fantastisk prest. Vet ikke hvor mye jeg skal skrive men som bestemor, mamma, og svigermor opplevde også jeg dette totale fraværet av hjelp og støtteapparat. En familie i total krise, revet i stykker, det forferdelige sjokket, En mamma, en pappa, onkler, tanter, søsken , søskenbarn , bestefar – helt, helt alene. Både da og ikke minst siden. Vi skal se på rutinene men vi vil ikke ha hjelp fra de som har førstehåndserfaring er vel konklusjonen vi kan trekke her. Hva med neste gang, skal de nok en gang se på rutinene ? Håper virkelig at ansvaret plasseres der det hører hjemme og at de som trenger det kan få hjelp. Så stolt av Christinemor, den sterkeste jeg vet. Så glad i dere 💙

    3. Desverre er ikke Alta alene der. 2 år siden krisen brått banka på en natt. Hjelpen var kun den en fiksa selv.

      I katastrofen’s etterdønninger er en i et vakum der tid bare er. En eksisterer på et vis. Når en da i tillegg skal være oppegående for mer enn seg selv vil en aldri være nok for alle. Ei seg selv. I den fasen må andre være der både med og for deg. Alle dødsfall rapporteres. Er ikke vanskelig å få det med seg for en kommune. Burde være automatisk at kommunen er inne som hjelpende hånd uansett hva som har skjedd.

      Take care dere også.

    4. Ja huff. Rutinesvikt, ansvarfraskrivelse og 100 % manglende lovetterfølgelse i Alta kommune er sannelig ikke noe nytt. Og kritiserer man, så blir man latterliggjort og harselert med uavhengig av alvoret i situasjonen. Jeg ble selv utsatt for langvarig og alvorlig Munchausen by proxy over 20 år. Og da jeg i en alder av 36 kritiserte og klaget, så ble jeg utsatt for en mer-belastning som jeg bare må sitere Kjærest på ordrett.
      Men ingen yrkesgruppe kan håndtere kritikk bedre enn de bevingede gudsvesner. Guds små mellomledere på jord. Så jeg vekket monsteret. Og det begynte å frese i mot meg i dets mest pure og konsentrerte form.

      For hvem var vel JEG til å kritisere den noble legestanden?

      Jeg vekket lege-narsisissmen. Og du skal lete lenge etter værre slik, enn i Alta kommunes administrasjon.
      :-O
      Jeg vil gi dere stående applaus for å uttale dere i media. det er nemlig ikke mulig å harselere eller latterliggjøre, når de samtidig må stå til ansvar for sine eventuelle uttalelser offentlig. Godt jobba!

      1. Og når mor/far er tilstrekkelig nedbrutt av å ikke ha fått hjelp, ja da stiller barnevernet i vår kommune gladelig opp med en akutt omsorgsoverdragelse! Du må jo forstå at du ikke er i stand til å ta vare på ungene dine, du er jo kav gæærn!!

    5. Vet ikke om det var meg du spurte, men hvis det var det. Jo jeg lot dem bruke meg som boksesekk. Jeg lot dem denge i vei, uten å kunne slå tilbake med noen kraft av betydning. Fordi jeg visste at uansett hvor mye de harselerer, så har jeg rett, og de vil tape når jeg tar saken til retten. Munchausen by proxy er det som oftest moren som er pådriver for, men det forutsetter at leger har medvirket med en solid dose uaktsomhet. Det er legene som utfører mishandlingen ved å sette igang handlinger og behandling som de ikke har faglig grunnlag for. Det må sies at de aller fleste opptrådte profesjonelt og avvegret min mors forsøk på å få helsepersonell til å påføre meg skade gjennom årene. Men det holder ikke når der er noen som ikke har opptrådt profesjonelt. Jeg har ennå tre år igjen på å kreve voldsoffererstatning, så derfor har jeg tålt å ta i mot dritt. Fordi jeg vet at det vil ende i retten. Men tro du meg, jeg har også drømt om å få sagt det jeg har å si, i full detalj(!) offentlig. Men da må man tenke seg om, hvorvidt man også er psykisk sterk nok til å stå i eventuelt mer drittslenging offentlig.
      Su har tydeligvis, utfra hva du har skrevet; fått erfare at å ta imot dritt og hat mot deg som person, er svært ubehagelig. Særlig når det gjelder ting som er vanskelige, ja, nærmest traumer fra før. Som f.eks. at noen slenger dritt til deg om de barna du har mistet. På samme måte er jeg per d.d. ennå ikke immun mot å motta harselering mot den mishandlingen som jeg ble utsatt for, og som ødela min livskvalitet i 20- og 30årene mine.
      Det er fint å se at dere åpent skriver om livet, som ikke alltid en dans på roser. Og ikke prøver å fremstille en virkelighet som ikke eksisterer. Særlig fint å se hvordan du reflekterer om å gå videre. Både det du skrev om å laste av stein, og om at man ikke som 50åring kan skylde alt som går galt på en dårlig barndom.
      Jeg tar det til meg. Keep up the good work. Og nyt helgen. 🙂

    6. Et stort avvik fra kommunen og burde vært meldt inn som det.

      Synes kjærest og du er flotte sterke personer som står fram på denne måten.

    7. Jeg mistet min sønn i en trafikkulykke. Dette skjedde på en annen kant av landet. Dødsbudskapet kom om natten. Presten ringte på døra hjemme, halvannen time etter at det fatale hadde skjedd.
      Allerede tidlig samme dag ble jeg kontaktet av kriseteamet i Hammerfest kommune. Da var fastlegen blitt informert om tragedien som hadde rammet oss, og teamet stod klar til å tre støttende til. Det imponerte meg.

    8. Ikje bare der kriseteam e fiasko! Lillebrorn min døde i ei bilulykke utfor Honningsvåg for litt over to år sia, va ikje nåkka kriseteam for hverken foreldre, søsken eller onkelunga. Æ å mine unga fikk telefon fra helsesøster til skolen (vi bor i Troms) bare to daga etterpå, å vi fikk tilbud om samtale både før og etter bisettelse, med formaning om å ringe utenom kontortid om æ eller ungan mine sku trenge det. Men ingen andre i familien fikk det engang.

    9. Kriseberedskapen er likedann viser det seg atter en gang i hele Norge !!! Kriterier for å få denne hjelpen er helt feil!! Ta kontakt om du trenger oss😥 Så det bare når det etter Ari sin død, TA kontakt . Ikke alle som kom gjennom , og det er mange som ikke tørr ta kontakt pga av å bli avvist . Æ heie på dåkk

    10. “Jeg skal selv sørge for at dette tas tak i og følges opp”
      I mitt hode er en slik uttalelse en måte å redde sitt eget skinn på! Hvor mange kriser skal oppstå før ting “tas tak i”?
      Det er skremmende hvordan offentlige tjenestemenn (og politikere for den del) gang på gang slipper unna med sånne svada uttalelser.
      Jeg beundrer dere hvordan dere håndterer hverdagen etter en så dyp tragedie!
      Jeg beundrer Kjærest for at hun makter å fortsette på sin barnehagelærerutdannelse! Jeg heier på dere begge!
      Varm klem fra meg! 💕💕💕

    11. Jeg finner ikke det riktige ordet som beskriver min tanke/følelse om dette. Det eneste jeg får til, er å sende dere begge all verdens godhet❤

    12. Er nok ikke bare i alta dette… har mistet både foreldre brått i ulykke, jeg var under 20 og søsken døde brått og uventet. Null kriseteam, null hjelp fra noen. Presten kom med dødsbudskap og dett var dett. Fikk sykemelding av fastlegen men ikke tilbud om samtaler eller terapi.

    13. For meg virker det som at krise teamet blir opprettet der ting kommer ut i offentligheten( en nyhetssak) Ellers er alle andre kriser glemt/gjemt bort. Man skal lide i stillhet. Hvem definerer egentlig en krise? Og all snakk om at det er bare å be om hjelp, det er Bull shitt! Det fungerer ikke. Har selv hatt en del traumer hvor vi selv har tatt kontakt med diverse instanser, men ingen har grepet tak i ting,og vi har måtte kjempe oss videre alene. Så den berømte veggen,den kom som en bulldoser og slo føttern under oss etter 5 års kamp.
      Håper og ber om at hver og en av landets kommuner reviderer sin krise plan, og at hver og en har en lav terskel over definisjonen av hva en krise er. For det kan være mange små traumer som til slutt blir et overfylt glass, man vet aldri når det kan renne over for et menneske. Alle er vi ulik, og takler alle situasjoner ulikt, alt ettersom hva en har i bagasjen fra før.
      Det er så bra at noen tørr å belyse disse sakene, skulle bare ønske det fikk de rette folkene til å tenke/handle ut i fra tilbakemeldingene. Desverre så trur jeg at de som sitter å behandler mye av disse planer og lignende, mangler kompetanse på dette området. Det stilles for lite krav til faglig kunnskap.
      Krysser fingrene for at noe godt skal komme ut av denne reportasjen.
      Stå på 😊 Dere er to flotte mennesker😘

    14. Her har vi 2800 innbyggere og selv på denne lille plassen får vi kriseteam på plass samme dagen dersom noen plutselig dør..

    15. Dein einaste trøste æ kan gi dæ e at det ikke er noe bedre andre plasser, eller kanskje små bygder stiller mer opp for hverandre. Da vi mista vår datter så stilte bygda opp og slo ring rundt oss. Det profesjonelle hjelpeapparatet kommer stormende når det er store ulykker og mye mediadekning – men når de store tragediene bare rammer en familie så glimrer de med sitt fravær.

    16. Jeg fikk oppleve hvor viktig kriseteamet er.Da jeg fant min eldste sønn død i senga juleaften morgen i -16.
      Han var kommet hjem på juleferie .
      Han døde brått pga av en ikke opodaga hjertesykdom.
      I sjokket juleaften, takket jeg nei til kriseteamet.Men dagen etter tok jeg imot hjelp. Hun som fulgte meg opp, var helt unik.
      Den kvinnelig presten som forrettet i begravelsen, fulgte meg også opp.Noe som også hjalp meg mye.
      Klart familie og venner var utrolige gode å ha.De stilte enormt mye opp.
      Jeghar totalforsikring (Tryg), som dekket 10 timer hos psykoterapeut/psykolog. Dette er nytt i mange forsikrings-selskap. Lurt å sjekke om man har det.
      Håper virkelig at det blir opprettet kriseteam i Alta også, og alle kommuner.
      Livet går i svart for den /de som rammes, ogat tanken om å ikke kommme til å klare å leve videre , er tilstede.
      Stor hjerteklem til deg❤

      1. En fryktelig historie, men utrolig godt å høre at du fikk hjelp til tross for at du takket nei da alt falt i grus. Alta kommune har for øvrig et kriseteam og en handlingsplan, men den fungerer ikke

    17. Kritikkverdig svar av ledende helsesøster. Er det noe en blir drilla på i utdanninga (både endel sykepleierstudiet og mye i helsesykepleierutdanning), så er det faktisk det å «møte» folk i sorg og krise. Absolutt ansvarsfraskrivelse -hele veien.
      Klem til dokker 🌹

    18. Det er dessverre vanlig at hjelpeapparatet glimrer med sitt fravær når folk mister barn. Det er ingen tilbud som automatisk dukker opp, man må etterspørre og lete etter alt selv, og hva man finner (om overhodet noe) varierer fra kommune til kommune og til og med fra bydel til bydel. Dette er under enhver kritikk mtp. at folk i krise ikke er i stand til å finne ut av ting selv – de har mer enn nok med å komme seg gjennom time for time. Mitt inntrykk er at det kun er under store kriser at kriseteamene dukker opp, når det er mange nok som er rammet på en gang og media er tilstede. Men de små personlige tragediene blir ikke fanget opp av systemet. Og nei, det er ikke bare å be om hjelp. Jeg kjenner personlig en som mistet barnet sitt under fødsel (sykehustabbe) og fikk avslag da fastlegen like etterpå henviste henne til DPS. Hun var tydeligvis ikke trengende nok. Men ja, de oppfylte sikkert ventelistegarantien ved å gi henne avslag innen den fastsatte fristen (sistnevnte ser ut til å være det politikerne er mest opptatt av).

    19. Jeg er stum av beundring over Christine som talte ordfører/helsesøster midt imot, dvs sannheten om deres forferdelige dårlige oppfølging..ja var ikke oppfølging i det hele tatt, og så er det FULL ansvarsfraskrivelse?? Nei fy søren altså, for en kvalm og udugelig og ubrukelig gjeng.

    20. Trist sak, men du må være stolt av kjærest som tar opp dette viktige tema❣️ Dessverre et problem i mange kommuner tror j, et vennepar mistet sin to mnd gamle datter, de fikk liv i henne igjen. Men hjernen var så skadet at hun døde hjemme to uker etter at de gjennopplivet henne…De lå ei uke på Rikshospitalet, men valgte å ta henne hjem så hun kunne dø hjemme i sin mammas armer❤️ Forferdelig hvor lite hjelp de har fått til å bearbeide alt som skjedde… All honnør til flotte dere som tar frem dette i lyset💕💕

    21. Flotte Kjærest!! Har sagt det før, og æ si det igjen: Ho e bare tøff!!!
      Men skal man bli hørt, så må man bruke store bokstava – og aller helst i media.
      Da kan det hende, at det kanskje e en/ei, som begynne å tenke på at dette må vi ta tak i.
      Om dem gjør nåkka med det, e jo bare å håpe.
      Men e vi mange nok som “bråke”, så må det jo bli bedring – en gang!!
      Stor hjertelig klem til Kjærest, og en liten til dæ 🙂
      God helg!!

    22. Tøff Kjærest du har 👍
      Skamfullt at beredskapen er så dårlig rundt om i Norges land, og det i det Herrens år 2019. Burde ha kommet litt lengre, liksom.
      I en slik situasjon trenger en hjelp av noen som KAN, ikke å bli overlatt til seg sjøl.

      Tøff du og da, misforstå meg rett 😊

    23. Dette er så viktig!!! At det rasles i lenker og ristes i såkalte prosedyrer. Kjærest (og du) gjør en uhyre viktig jobb, og det er modig å gå foran (for her er mange som ikke orker)
      “Heier” på dere, med dyp takknemlighet og respekt ❤

    24. Leste innlegget tidlig i morges. Ville legge igjen kommentar, men fant ikke de riktige ordene. Ikke andre enn stor respekt for din fantastiske Kjæreste som orker å stå fram, for deg og for alle deres som har stått i det værste man kan oppleve, uten å få nødvendig hjelp, bistand og oppfølging! Så kom jeg over en sang av Halvdan Sivertsen, og deler linken her, som et lite tegn på at jeg tenker på dere ❤️
      https://youtu.be/sUIOKYxi6VI

      1. Hadde slett ikke tenkt å være anonym, men åpenlys og stolt leser av bloggen din ❤️
        Ønsker Kjærest og deg ei fin og fredfull helg!
        Varme tanker fra Elin

    25. Godt at noen klarer å ta noe av den kampen. En tøff kamp, oppi alt ❤️

      I kommunen jeg bor, har vi på min arbeidsplass, også fått erfare at kriseteamet ikke er for alle. Vi hadde tre alvorlige hendelser ganske tett på hverandre, når vi spurte kommunen om hjelp, var det ingen. Jeg vet at heller ikke var mye hjelp til de som virkelig trengte det, de som var mer berørt enn oss.

      Hvem skal bedømme hva som er krise for deg og meg? Hvem skal bedømme om du eller jeg trenger akutt krisehjelp? Det er vel mest sannsynlig du eller jeg selv som kan bedømme det?!
      Men noen har tydeligvis myndighet til å bedømme det, definere vår krise, uten engang å ha møtt deg eller meg!
      Vel, det er vel fastlegen som må hjelpe deg, en lege som ikke har krisehåndtering som sitt spesialfelt.
      M.a.o, “klar det selv”!

    26. Bodde i Alta da vi mistet vår sønn i krybbedød i 1988.
      Vi fikk tilbud om å bli med til Tromsø i ambulanseflyet. Fikk en samtale der et par timer før vi ble sendt hjem igjen.
      Dette var samme dag som vår sønn døde.
      Sett i ettertid så var hele reisen mere utmattende en “givende” for 2 timer samtale.
      5 timer på flyplassen i Tromsø i påvente av fly hjem igjen på kvelden ble ganske så utfordrende. En unødvendig belastning for foreldre som er lammet av sjokk. Vi burde fått tilbringt disse timene på sykehuset i en utvidet krise-timesamtale.
      Ingen kriseteam møtte oss i Alta. Kun presten som kom på besøk noen ganger. Ingen tilbud utover det.

    27. Så bra at noen klarer å bruke stemmen sin,det kan kanskje hjelpe dem som desverre kommer etter. Stor respekt! Da vi mistet vår førstefødte var det ingen hjelp å få etter at vi kom hjem fra sykehuset. Jeg måtte grine meg til hjelp da vi fikk vår andre sønn og jeg møtte veggen. Fikk beskjed av legen om at ventelistene var lange, men vi kunne alltid prøve å sende inn en søknad. Helt krise at en selv, uten profesjonell hjelp skal bearbeide sjokket og sorgen som følger etter å miste det kjæreste!
      Stå på!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg