Alt føles så rart. Jeg merket plutselig i dag har jeg nesten var blitt en fremmed på mitt eget livsverk. Ikke er jeg sjef lenger og ikke eier jeg noen ting der nede heller. Makten er solgt. Man kan med respekt å melde heller ikke kalle meg for en “vanlig ansatt” heller, for det ER jeg jo ikke. Jeg ER OG BLIR gammelsjefen. Han som alltid skulle pirke og perfeksjonere på hver minste lille ting for å være best, best, best.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Plutselig står jeg der, totalt blottet for makt. Gammel storhet falmer overraskende fort. En keiser uten klær. Hva ER jeg liksom på denne arbeidsplassen som jeg snart skal forlate?

I dag gikk jeg fra jobb klokka 10. Jeg tok dagsoppgjøret fra i går, produserte og forberedte det aller mest nødvendige og satte opp varmbuffeten på FyFader. Kom klokka seks og jobbet stort sett i stillhet hele tiden. Arbeidsfolket kom klokka sju og halv åtte, og i den grad det er særlig med samtaler så tidlig, så deltok jeg ikke i dem. I dag var jeg en fremmed. En slags beforeigners, hvis du forstår hva jeg mener.

Da jeg var ferdig gikk jeg så fort som jeg bare klarte til den ensomme tryggheten i nettbutikken noen hundre meter over et par gater. (Jeg er nok fortsatt ikke helt frisk…). Satte meg ned i kontorstolen på kontoret med egen dør, og kjente litt etter om det var riktig av meg å selge. Konklusjon: Penger fra salget, litt ro og fred er MYE bedre enn å kaste seg ut fra Kåfjord-brua.

Klokka er nå 18:02. Jeg har kommet meg hjem, og snart er også Konemor og Lillebror tilbake. De kjørte ut da jeg kom hjem, for vi prøver å begrense eksponeringen av meg på ham til maksimalt to timer pr døgn. Konemor har lest litt av det som skrives om meg, og funnet ut at her tar vi INGEN sjanser! Lillebror skal IKKE bli like ødelagt, selvsentrert og hjerneskadd som meg, derfor blir det mest, hei og ha det en periode framover. Jeg er enig. Herre Gud, jeg vil jo heller ikke at han, mitt hjertegull, skal ende opp like ynkelig, patetisk og ødelagt som meg.

Blir litt hoppende og usammenhengende her, men det får gå. (LITT fordeler må det da være av å ha en så sykt elendig blogg som jeg har! ). Nysefen kom bort til meg, i dag også, og sa: “Asbjørn, slik det ser ut nå så er TIRSDAG i neste uke din aller siste dag på Hoftepluss.”

Jeg svelget litt. Ikke tårer, skal bittelitt mer til, men kjente at dette var BÅDE veldig trist og veldig gledelig. Siden jeg per definisjon har solgt og DEFINITIVT har valgt å bli kastet ut selv, så velger jeg å si at dette var

HELT FANTASTISK!

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Avdanket