I morges kjente jeg han endelig, sønnen min. Hun har jo snakket om det i ukevis, men han har ikke vært sterk nok til at det har kunnet kjennes på utsiden av magen. Jeg har klemt og presset hånden min akkurat der hun har ført den, men ingenting. Absolutt ingenting.  Bare en helt vanlig mage. Litt større enn normalt, men ellers ingen bevis for at han faktisk finnes. Inntil i dag.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hun lå og sov med magen mot ryggen min, eller rumpa faktisk, la oss være ærlig. Jeg hadde akkurat våknet og lå og ble kjent med den nye dagen på en skånsom og langsom måte. Pustet rolig og hadde det egentlig ganske bra. Plutselig kjente jeg at magen hennes strammet seg og jeg fikk tre ganske kraftige spark mot rumpa i rask rekkefølge.

Ka farsken, sparker du far din i ræva? Fikk ikke noe svar tilbake. Kjærest snorket lavt og magen var igjen helt rolig. Jeg sto opp og smilte for meg selv. Sønnen min. Jeg skal bli pappa igjen. Det har egentlig ikke gått helt opp for meg ennå. Jeg gleder meg til resten av livet. Tror det blir bra jeg. Tro det blir veldig bra.