Etter at jeg skrev mitt første blogginnlegg i september i fjor har jeg mer eller mindre vært den mest leste bloggen i Norge. Sidevisningene har naturligvis variert, men i snitt har jeg hatt mellom tre og fire hundre tusen sidevisninger i uka. Omregnet til lesere blir dette ca 250 000 mennesker. Hver eneste uke. Fra første uke.

Dette har jeg klart uten å skrive et eneste negativt ord om noe annet menneske. Ikke en eneste gang har jeg hengt noen til tørk, verken direkte eller indirekte. Aldri har jeg latterliggjort andres meninger, klesstil, interessefelt eller utseende. Ikke har jeg hatt lyst til det heller. Hvorfor skulle jeg? Tvert i mot har brukt meg selv, med alle de styrker og, ikke minst, svakheter, som jeg måtte inneha til å få fram mitt budskap. Humor på andres bekostning har aldri vært min greie. Heller ikke tordentaler rettet direkte mot enkeltmennesker.

Sammen med dere har jeg ligget og rullet i søla, gispende etter luft, iskald og livredd for at jeg aldri skulle klare å komme meg opp i knestående. Sammen med dere har jeg etterhvert bevist, både for meg selv og alle som har giddet å lese, at det tross alt finnes lysglimt i en hver situasjon av livet. Sammen med dere har jeg både ledd og grått og oppriktig gledet meg over alt som har skjedd i løpet av dette halve året. Ikke bare at man har vært på TV og blitt lagt merke til, men viktige ting som at Datter nå bor her en uke i strekk og at jeg, sammen med Kjærest, har klart å skape et trygt og godt hjem for henne, for oss.

Jeg har delt både opp- og nedturer med dere. Har aldri vært redd for å sette meg selv i et dårlig lys, men jeg har vært opptatt av at Datter og Kjærest alltid har blitt framstilt på best mulig måte. Noe som riktignok har vært veldig enkelt, siden de beriker mitt liv og gjør det bedre på alle måter, men likevel. Og for ordens skyld, hvert eneste bilde og hvert eneste ord der de har vært nevnt har måtte framlegges til godkjenning og det er langt fra alltid at det har blitt godkjent.

Selvironi er veldig viktig for meg. Har sett at enkelte har ment at jeg har snakket meg selv ned noen ganger, men det har aldri vært min hensikt. Jeg har det bare fryktelig morsomt på egen bekostning, og finner det så ufattelig mye artigere enn å le av andre. Kampen mot mobbing, i alle dets forkledninger, har alltid vært kampsak nummer en for meg.

Ja, jeg mener oppriktig at blogg-Norge trenger folk som meg. Det er jeg ikke redd for å si. Blogg-Norge trenger mannlige bloggere som ikke ser ned på noen, men som tør å bruke seg selv som utgangspunkt for livets mange utfordringer. Som tør å kalle seg selv Bloggkonge med stor forbokstav samtidig som han ikke en eneste gang har turt å bruke sitt eget navn fordi han er litt introvert og egentlig ikke liker fokus på egen person. Som skjuler seg bak en kokkejakke og som ikke er redd for å fortelle verden det. Som tør å være både sterk og svak. Cocky og ydmyk. Trist og glad.

Jeg er ufattelig glad for at det er så mange som leser det jeg skriver. At mine ord kan ha betydning for så mange, og at det er mulig å lykkes, også på denne plattformen, som tett mann, 42, uten å tråkke på noen for å nå toppen. Det er det jeg er aller mest stolt over!

Takk for at du leser meg og tusen, tusen takk for alle heiarop og gratulasjoner både før og etter Vixen! Setter ufattelig stor pris på at dere bryr dere og at dere gleder dere sammen med meg. Skal ikke avslutte med å snakke ned andre sine lesere, men jeg er overbevist om at jeg har de aller, aller beste!

Tusen takk for meg!