Det føles som en evighet, men vi virkeligheten har det bare gått fem dager. Siden sist jeg blogget. Det bare ble slik. Det var ikke mann igjen. Bare en skygge. En skygge som hadde fargelagt seg selv slik at folk skulle tro han levde. Var virkelig. Det fungerte dårlig.

Nei, jeg har det ikke bra. Så ærlig skal jeg være. Jeg har det ikke bra, men jeg gjør så godt jeg kan likevel. Jeg har en del forpliktelser jeg ikke kan løpe fra, hvor lyst jeg enn måtte ha enkelte ganger. Det lar seg rett og slett ikke gjøre og det er egentlig helt greit. Da vet jeg hva jeg har å forholde meg til. Livet må gjennomføres. Alternativet ønsker jeg i alle fall ikke. Ennå.

“Den lille familien i Alta” er akkurat nå én for lite, og i ukene framover kommer bloggen til å handle om livet til Kjærest og meg, skrevet gjennom øynene på en mann. Meg. Om en måned blir vi en familie igjen. Da er det nok mulig at fokuset mitt kommer til å være litt ensrettet en periode, men det får dere ha meg unnskyldt.

Jeg kjemper meg gjennom hver eneste dag, og dagene er ekstremt lange. Se for deg en ridder eller en viking som har sunket ned i myra. Kun armene som er over. Fra alle kanter kommer det fiender. Ridende, gående, springende, krypende, og han svinger sverdet så godt han kan for å beskytte seg. Rekken med fiender er endeløs, men på et eller annet vis klarer han å berge livet gang etter gang etter gang. Så kommer kvelden smygende og det begynner å bli mørkt…

Jeg skal holde det private utenfor, men det har i en periode nå vært veldig, veldig krevende. Jeg skal være “større, sterkere, klokere” og derfor ikke gå inn på et enste aspekt i saken, men jeg sammenligner det med det som skjedde i fjor sommer og jeg må finne teknikker for å i det hele tatt puste. Overleve. Mer kommer jeg ikke til å si om den saken.

Så var det denne jobben da. Denne fullstendig altoppslukende jobben som spiser opp omtrent all min våkne tid. Helt normalt i høysesong, men denne gangen har “høysesongen” vart fryktelig lenge. Dessuten må vi ikke glemme Viruset, og alt det første med seg av økonomisk frykt og bekymringer, for ikke å snakke om ekstraarbeidet. Det har ikke jeg. Det har ikke jeg.

Jeg har derimot en plan! Som dere vet er jeg sjef for BÅDE Hoftepluss og FyFader. To fullstendig forskjellige konsepter, men med det samme kjøkkenet og mye av den samme bemanningen. Det er absurd mye arbeid på begge stedene hvis man vil lykkes, være best og kanskje tjene litt penger i tillegg. Alle som driver vet at det skjer noe absolutt hele tiden. Slik er det. Kontrakten varer tre år til og husleia må betales hver måned i disse tre årene, uansett.  I tillegg har jeg et kausjonsansvar overfor banken på flere hundre tusen kroner hvis jeg “bare stikker”. Ikke er jeg en røm rømmer heller.

Hva hvis, og nå drodler jeg bare, ansetter en dyktig sjef på FyFader som kan ta ansvar for å på opprettholde og videreutvikle et godt konsept. Sørge for at kvaliteten alltid er på topp i alle 16 diskene og som skifter sikringer i maskinene, skifter lyspærer og sørger for at det er rent og pent til en hver tid? En person som følger opp rutinene, forbedrer dem og som hele tiden tenker på hvordan vi kan gjøre tinge bedre for oss selv og kundene. Hva hvis jeg rett og slett søkte etter en dyktig mann eller kvinne som kunne ta denne byrden fra mine skuldre? Det tror jeg både jeg, FyFader og Hoftepluss hadde hatt godt av. Mitt døgn har bare 24 timer, men med en dyktig sjef der inne har vi plutselig 48 timer til rådighet. Det høres ut som en god plan!

Vi drukner ikke hjemme. Kjærest og jeg har det veldig, veldig bra sammen. Vi tapper ikke, men fyller hverandre opp. Siden jeg av personvernhensyn skriver veldig sett med mine øyne, så vet jeg det høres ut som arme Kjærest konstant på holde denne tykke, syke, depressive mannen opp og i live, men sannheten er at vi støtter hverandre. Jeg vet hva jeg gjør for henne. Jeg vet at hun trenger meg og jeg vet at jeg er der der for henne de dagene det er hun som vakler. Jeg elsker henne. Hun meg. Trygghet.

Jeg har nå i nesten en uke kuttet ut den eneste tingen som har vært mulig for meg å kutte ut, nemlig bloggen. Mange har bedt meg “ta vare på meg selv” og “blogge mindre”, så prøvde det. Jeg har ikke svart på andre kommentarer enn de som blir sendt meg personlig og har heller ikke verken kommentert eller trykket “liker” på fb. Jeg har følgt med, men holdt meg unna.

Om det har hjulpet? Jeg vet ikke. Er jo ikke bloggen som tapper meg for krefter, men klart at også den har tatt tid. Tid jeg nå har kunnet bruke på noe annet, dvs. mer jobb, så slik sett har det jo for så vidt vært positivt. Det er jo ikke selve skrivingen som for min del tar mest tid med bloggen, men tilbakemeldingene. Jeg ønsker å lese alle og svare flest mulig, både på inn -og “utboks”. Med litt færre blogginnlegg vil jo også antall kommentarer bli mindre, så er absolutt et godt poeng.

Problemet er at jeg LIKER å skrive til dere! ELSKER å fortelle dere om stort og smått. Er GLAD for at dere og følger meg i livets mange opp- og nedturer.  Det gir meg MASSE energi. Det er JEG som skal takke DERE!

I dag har jeg sovet lenge, fra ni til halv åtte. Deilige søndager! Klokka er halv ti og Kjærest sover fortsatt. Jeg skal dra noen timer ned på jobb nå. Skal blant annet skifte matkart på FyFade.Et viktig arbeid som må gjøres med jevne mellomrom. Viktig med variasjon så ikke folk går lei.

Er litt ekstra å gjøre for tiden, da det tilfeldigvis var en ansatt som var sykemeldt forrige uke og en annen neste uke. Slikt kan skje. Vi har heldigvis lite sykefravær, men klart at denne sommeren har tæret også på de ansatte. Uansett for mye jeg har jobbet for at belastningen på dem ikke skulle bli for stor. Nå er det heldigvis høst og litt roligere tider. Vi skal nok få det til. Gi meg bare et par uker til nå så blir alt bra.

Herregud, det var deilig å kunne skrive til dere igjen! Har virkelig savnet dette. Sitte og drikke kaffe og skrive noen ord. Dette tapper meg ikke, det GIR!

Lag en vakker dag!