Kirurgen både så og hørtes mistenkelig ut som Silje Nordnes i P3-morgen, og da jeg tok det opp med henne ble hun tydelig brydd, som om hun var avslørt, og for å avlede oppmerksomheten om temaet begynte hun å slå meg frenetisk på begge knærne og nedover leggene med en diger gummihammer. Herregud, hva er dette for noe tenkte jeg, og så meg fortvilet rundt etter et kamera i et desperat håp om at dette bare skulle være en dårlig skjult kamera episode på en eller annen shabby tv-kanal, ikke en virkelig konsultasjon med en vaskeekte nevrokirurg som kanskje skulle legge meg i narkose og skjære meg i ryggvirvlene.

Shopping

50 julegaver under 500 kroner

Neida, tuller kanskje litt. Riktignok lignet hun på Silje Nordnes, men hun virket dyktig nok og sa, som sant var, at  så ulidelig vondt som jeg har gått rundt det siste halve året kunne jeg jo ikke gå rundt. For å få operasjon måtte jeg også  krype et par måneder. Hun ba meg derfor komme krypende tilbake i begynnelsen av november for en ny vurdring.

Sorry, jeg kunne ikke dy meg 😉 Etter en kjapp undersøkelse satte hun meg opp for operasjon. Ventetiden var bare seks måneder så her var det bare å kaste seg rundt og alyse alle planlagte helgeplaner.

Så kjørte vi hjem. Kjærest kjører siden jeg spiser så mye sukkertøy, men jeg både starter og avslutter bak rattet. Jeg syns faktisk det er skikkelig flaut å ikke kjøre, så jeg setter meg bak rattet og kjører ca til Kvenvikmoen (1 mil fra Alta). Da overtar Kjærest. På hjemturen gjentas byttet på Kvenvikmoen. Denne illusjonen hadde fungert aldeles utmerket hvis jeg ikke hadde vært så idiot å skrevet det på bloggen.

På bildet ligger jeg og sover på ferga. Jeg sover hvert eneste ledige minutt jeg får. Er trøtt helt inn til margen. Det har vært en voldsom sommer. Et voldsomt år egentlig. Jeg er glad det høstes Da får jeg tid til å hente meg litt inn igjen før vi blir foreldre og man kommer til å være livredd hver eneste gang man våkner opp.

Fortsatt, 13 år etter, kan jeg våkne midt på natta, rive av meg dyna og springe inn på rommet til Datter bare for sjekke om hun puster. Det skjer ikke så ofte lenger, men det hender. Flere ganger i året.

Nei, nå skal Kjærest og jeg nyte denne siste kvelden av “ferien” før arbeidsdagen atter innhenter oss i  morgen. Håper det ikke hørtes negativt ut, for det var det ikke. Jeg liker livet mitt. Bare jeg får puste.

Lag en vakker aften, bak gjerne en eplekake. Det er tross alt søndag!