En ordentlig pappa husker! Jeg glemte.

Nøyaktig 13:42 i dag husket jeg det. 2. august 2007. Nesten fire måneder. Sterk som en bjørn. Klarte faktisk å selv å klatre over sprinkelsengen og over til mamma og pappa. Denne kvelden var det bare pappa der. Mamma pakket. Vi skulle på ferie når vi sto opp dagen etter. Finland. Mamma hadde funnet et fint sted som passet til både unger på fire måneder og brødre på fem, sju og ni.

 

For min del spilte det ingen rolle hvor vi dro bare vi kom oss bort. Hadde jobbet ekstremt mye den sommeren, også. Et vanvittig trøkk på jobb. Storhetstiden til Alfa Omega. Enormt med gjester. Jobbet ikke døgnet rundt, men det var ikke langt i dra.

 

Jeg gledet meg. Tror alle gjorde det.  Ungene hadde tråkket rundt siden slutten av juni. Skoleferiene er voldsomt lange, men nå skulle vil ENDELIG bort. Nå var ikke pappa på jobb. Vi kunne være sammen hele tiden. Det var ikke bare ungene som gledet seg. Pappa gjorde akkurat det samme.

 

“Asbjørn, Asbjørn du må våkne!” 

Disse fem ordene kommer jeg aldri til og glemme. En desperat mamma vekker meg med en helt slapp baby i armene. Hodet henger litt ned over armen hennes. Er dette et mareritt? Nei, du må våkne og ringe ambulansen.

 

Jeg våknet opp til ruiner.
Gutten var livløs og slapp.
Vi kjempet og sloss gjennom timer,
men absolutt ingenting hjalp.

Vi la oss tidlig den kvelden.
Sang litt og sovnet i kor.
Brutalt ble jeg vekket fra søvnen,
av en desperat og fortvilet mor.

Husker jeg hørte sirener.
Stuen ble fylt opp med folk.
De kjempet med alle midler,
men absolutt ingenting hjalp.

Stuen ble tømt, det var over.
Håpet vi hadde var knust.
Igjen der på gulvet lå gutten.
Naken, og helt uten pust.

Vi måtte jo vekke dem, broran.
En klem mens der ennå var tid.
Tre barnesoldater gråt stille.
En bror var blitt borte i strid.

Jeg ringte til mamma, hvem ellers?
Fortalte at gutten var død.
Hun slapp det hun hadde og reiste.
Nå var hennes sønn i dyp nød.

Jeg husker hun kom inn den døren.
Et morskred av trygghet og savn.
Endelig kunne jeg gråte.
Endelig var jeg i havn.

Uken som fulgte var grusom.
Han sendes til obduksjon.
Vi fikk han tilbake med svaret.
Han døde av infeksjon.

Vi fikk ta han med hjem noen timer.
Latet som alt var normalt.
Tok bilder og sang som vi pleide.
Det føles så godt og så riktig.
Samtidig så galt og brutalt.

Kisten var åpen i kirken.
En bitte liten kropp.
Vi ville gjøre veien lettere.
Veien videre opp.

Jeg bar deg alene til graven.
Ingen andre fikk lov til det.
Jeg klarte imidlertid ikke
alene å senke deg ned.

Sorgen vil aldri bli borte.
Selv om den eldes og tør.
Vi møtes igjen lille vennen.
Den dagen da også jeg dør.

 

I dag er det tretten år og to dager siden du dro. Pappa glemte faktisk selve dagen. Jeg er så lei meg for det. Visste det var nå i begynnelsen av august, men husket ikke datoen. Kom plutselig på det i dag. Jeg er så lei meg, så flau! Man husker det man bryr seg om og jeg husket ikke dette.

 

Pappa bryr seg! Du aner ikke. Du er fortsatt med meg hver eneste dag, men dagen flyter inn i hverandre.  Jeg prøver ikke å forsvare, men kanskje forklare. Mest for meg selv egentlig. Det gikk inn på meg. Veldig.

 

Hvilken god far kan glemme dødsdagen til sine egen sønn?

 

Vel hei, her er jeg!

 

Pappa savner deg. Veldig.

 

 

 

 

 

68 kommentarer
    1. Der kom den….
      Den andre (din første) historien jeg så lenge har ventet på. Skulle virkelig ønske at det bare var en historie, et eventyr eller et mareritt.
      Ingen skulle tro at noen skulle få oppleve dette marerittet to ganger. Jeg har tårer i øynene hver gang jeg leser bloggen din, nesten alltid fordi jeg blir så rørt av ordene du skriver. (Også noen ganger fordi jeg ler av deg, din finnmarksværing:). Jeg ønsker dere lykke til i innspurten. Gleder meg til å følge deg og kjærest, datter og prinsen videre. Hilsen en nordlending som e mor til to gutta.

    2. Nydeli dikt!❤Å menneskeli å glemme.. Ser bare på dæ å dattera di at du e 1 go pappa. E så ekte å goe smil imella dåkk❤

    3. .. mange ville nok ha forsvart seg selv med å skrive noe ala “i disse dager er det så og så lenge siden”.. i stedet for som du – å skrive at du glemte dagen. At du i hele tatt skriver så ærlig er bare imponerende og ekte! Alt vel – lag en bra dag!

    4. Det er menneskelig å glemme. Du vil aldri glemme han selv om en dato plutselig glapp, hvis noen hadde spurt deg hvilken dato han døde . Men i hverdagen kan dagene fort gå litt i hverandre og plutselig er man forbi en dato selv om man har hatt den i baktankene.

      Nydelig dikt, tårene rant mens jeg leste det <3

      De som vi bærer med i hjertet blir aldri glemt.

    5. Sterkt å les. Nydelig dikt, som beskriver ei grusom tid for dere.

      Takk for at du deler, det står respekt av slikt.

    6. Et ubeskrivelig vakkert dikt som fører oss gjennom de forferdelige dagene i dokkers liv 😥💕. Tårene triller 💕😥.

    7. Så vakkert dikt. Takk for at du deler. Det gir håp om at man en dag klare å leve med sorgen over å miste et barn ✨ selv om datoen glapp i år betyr ikke det at du er en dårlig far. Du tenker på, og husker han hver dag. Sender mange styrkeklæmma 💙

    8. Kjærlighet, glede, sorg, savn følger ikke datoer. Alt dette lever sitt liv i oss og med oss, flammer opp og synker ned, bølger og hviler. Ikke vær så hard mot deg selv. Diktet ditt har jeg lest før, og det er like sterkt å lese nå. Å sette slike ord på et sjokk, en sorg, et savn, det er det få forunt å greie.

    9. Føler så med deg/dere alle sammen. Det er så vondt å miste et barn, og hvordan har ikke du det som har vært gjennom dette flere ganger <3 Det er minnene i hverdagen, tankene i natten, sorgen i mørket, trøsten du finner i alle de små tegn som lukter og lyder og alle øyeblikkene, og savnet som aldri blir borte, – det er det som betyr noe. Det er menneskelig å glemme en dato, du har selvfølgelig ikke glemt, du kan ikke glemme noe slikt. Alle gode tanker sendes til trøst og støtte.

    10. Jeg har heldigvis ikke mistet et barn, men jeg glemmer dødsdatoen til mamma hvert år. Må slå opp i kalenderen og sjekke. Vi glemmer ikke, vi fortrenger det fordi det er så sårt.

    11. For et nydelig dikt🥰Tårene triller mens jeg leser.Alt dere har vært igjennom av sorg og smerte😥Du er en fantastisk mann og pappa som gjør ditt aller beste for familien,og det skal du være stolt av.At man kan glømme en dato,det skjer med oss alle innimellom.Det viktigste er at du bærer han med deg i hjertet ditt for alltid❤God klem fra meg.

    12. Sjøl om du glemte dagen, betyr det ikke at du har glemt gutten din 💙
      Sorgen og savnet vil aldri bli borte, men det blir lettere å bære med åran. Varm klem til deg ❤️

    13. 😭 Du må da aldri tenke du e en dårlig pappa før at du glemme døds datoen.
      Du e en fantastisk pappa som vise at du kan reise deg å gå videre når det værste som kan skje har skjedd💛😢

    14. Du behøver ikke tvile på at du er en ekte og kjærlig pappa💞. I alt det du har hatt å stri med,både helsemessig og boksignering er det vel ikke rart at du kunne glemme den aktuelle datoen. Du har han jo med deg hver dag i hjertet ditt💙. For et nydelig dikt💕. Er det du som har skrevet det? Ha en så god dag videre som mulig.Lill

    15. Jeg tenker at det er et “godt” tegn. Du husker mer livet som var enn døden som kom <3 Glemme vil du aldri og minnene vil være med deg hele livet <3

      1. Nja, visste jo at det var en av disse dagene, men burde selvsagt slått det opp. Det er bare to dager å huske, men ellers enig med deg, man kan ikke gå rundt å dvele ved døden, så slik sett er det sunt 🙂

    16. Det viktige e ikke datoen han ble borte fra den her jorda, for han blir aldri borte. Du e derfor ikke en dårlig pappa♡ Du treng bare huske den tia dokker hadde, og han e med deg, hver eneste gang- og når du ikke bevisst tenker på det. Tåran mine rant første gangen æ leste diktet ditt, og det rant nu og. Takk, for at det finnes sånne som deg, som vise- og skriv om den virkeligheta som e. Lykke til videre♡

    17. Men kjære dæ mann. Du e bare et vanlig menneske, ikke et overnaturlig vesen som har hjerne som en datamaskin.. Og tenk, selv en god pappa kan glemme datoer. Det e helt normalt. Ingen katastrofe e skjedd, og æ trur nok han der oppe e ganske så overbærende med akkurat det, dessuten e han sikkert opptatt med å passe på lillebror. Senk skuldrene mann. Du bær han alltid i hjertet ditt selv om ikke datoen stemme

    18. Heldigvis er vi bare mennesker, på godt og vondt. Vi glemmer og vi minnes, både i tide og utide. Varm og trøstende hjerteklem er sendt❤️

    19. Kjenner meg veldig igjen. I år var det 20 år siden lillepia gikk bort. Og jeg bommet på datoen. Følte meg helt rævva. Så æ veit at det handler ikke om at de er glemt. Like vel gjør det så vanvittig vondt. Man føler at man har svikta.

    20. Huff.Ikke så lett å huske alt oppi alt som skjer.Du er ingen dårlig pappa forde. Du minnes/tenker vel på din lille sønn uansett. Klem

      1. Vet du hva, dette gir meg faktisk håp. Mistet vår datter til selvmord 13år gammel i januar, du viser at man kan komme videre med barnet i hjertet. Noe jeg ikke helt klarer å tro på enda. At du skriver om alle sider av livet hjelper meg og sikkert mange andre. Tusen takk!

        1. Mine aller varmeste tanker til dere! Ja, man kommer seg på en eller annen underlig måte videre. Først får man dårlig samvittighet for det, men man må, hvis ikke eter sorgen opp hele livet og det klarer man ikke. Lykke til videre og husk at folk som mister også ofte mister hverandre. Vær der for hverandre.

      2. ❤️
        Go klæm sendes din vei.. Møtte dere på kirkegården en gang etter at han var gravlagt.
        Ikke vet æ koffer, men noen husker man bare. Du e en sånn. Visste kæm du var på den tia allerede.
        Hadde selv begravd vår skatt vinteren før, derfor var æ på kirkegården..

    21. Å gud nå måtte æ gråte, før en mann du e❤️ Alle kan glemme en dato, og ingen trur at du i alt ditt nu glemmer med vilje. Herregud, Ka dokker har opplevd. At dokker står på føttern e utrolig. Vær stolt💪

    22. 🥺
      Et menneske forsvinner ikke i døden, men lever for alltid videre i minnene.

      Om du ikke huska dagen, bær du han jo i hjertet ditt.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg