Jeg skal ikke gjøre meg til dommer over andres liv, men det er vel ganske bred konsensus om at vi mennesker trenger en viss grad av sosial kontakt, anerkjennelse og tilhørighet for å kunne leve det vi kaller for et “godt liv”. Om ikke annet trenger vi det i barndommen for å kunne utvikle oss på en trygg og god måte.
I hverdagen er det lett å skjule egen ensomhet. Både du og alle andre styrer med sitt. Det er jobb og unger og studier og treninger og jeg vet ikke hva, men når det nærmer seg de røde dagene blir ensomheten mer og mer synlig, ikke minst for deg selv. Du har egentlig ingen du kan feire jul, påske eller 17. mai sammen med, og det er det egentlig mange år siden du har hatt. Joda, du har av og til blitt invitert hit og dit for å sitte til spott og spe i fremmed stue som hun ensomme, men du har alltid takket nei, og nå har til og med disse barmhjertighetsinvitasjonene sluttet å komme.
I dagens direktesending og podkast skal vi snakke om ensomhet blant voksne. Kanskje det største tabuet av dem alle sammen. I følge Levekårsundersøkelsen fra 2015 hadde så mange som 16 prosent av oss vært «litt, ganske mye eller veldig mye plaget av en følelse av ensomhet» de siste 14 dagene. Det tilsvarer omtrent 800 000 mennesker. Det er voldsomme tall. Fortell gjerne din historie i kommenaterfeltet, så kanskje jeg tar den med i sendingen.
Vi skal heller ikke se bort fra at noen av oss faktisk søker en slags ensomhet. For å bruke meg selv som eksempel så trives jeg aller best i mitt eget selskap, men det er ikke sikkert jeg hadde satt like stor pris på min ensomhet hvis jeg hver dag kom hjem til en tom leilighet, eller hvis jeg ikke hadde noen jeg kunne sette meg i bilen å besøke. Det er forskjell på å være alene og være ensom, men det er klart at hvis du et helt liv søker å være alene, så vil det etter hvert bli færre og færre i din omgangskrets. Balansegangen er mulig, men den er vanskelig.
Alt dette, og mer til, skal vi snakke om direkte klokka 16:00. Det vil naturligvis også bli “kulinariske tips og triks” og i dag røper jeg hvordan du får supersaftige grovbrød uten å gjøre noe som helst.
HKH
Kokkejævel
FACEBOOK INSTAGRAM PODKAST NETTBUTIKK YOUTUBE KONEMOR
Litt usikker på hva du spør om, men takk 🙂
Hvordan promoterer du bloggen din?
Kjempeblogg! ❤️😁
Å være sin egen aller beste venn, og sin egen mest forhatte fiende…..fy søren for et kaos. Er veldig ofte min egen bestevenn, og trives godt i eget selskap……fallhøyden blir liksom ikke for stor da😅 men …..ikke alltid. Når jeg da kjenner på ensomheten, ender jeg veeeeldig dyyyypt i kjelleren. Å sitte alene som nå 17.mai……verste dagen på evigheter…da var det rart jeg ikke gikk tom for tårer. I ensomme stunder som blir depresive, kommer gammelt dritt og forsterker situasjonen. «Du e mislykka du» av Mods florerer fort i hodet, og styggen på ryggen drar ned enda dypere😓
Jeg har en flott familie og kjæreste. Kjæresten vet en del, og støtter meg blindt. Familien vet lite, da jeg ikke ønsker sympatistøtte, vil de skal være glad i meg for den de tror jeg er. Jeg tror da livene deres er minst mulig bekymringsfullt for de, så de slipper å pese for meg i sine travle liv.
Hvem har sagt at livet skal være enkelt???
Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Jeg er ensom på røde dager, men også alle andre dager i året. Alene er jeg ikke, men det er ikke alltid det hjelper. Eller det hjelper ikke. Jeg er et introvert vesen uten venner. Jeg har samboer, familie og katt. Det plager meg stort sett daglig at jeg omtrent ikke har venner, ingen å finne på ting sammen med. Hva er galt med meg liksom.. 17.mai er ingen dag jeg liker. Jeg liker ikke å pynte meg, eller klistre på meg et smil. Dagen blir stort sett feira sammen med familien. Jeg har søsken med barn, og en mor. Utenom de, har jeg ingen å gå på kino med eller på cafe. Nå er det jo corona tider, men savnet er der uansett det. Det var litt om meg og mitt.
Tusen takk for et innblikk i ditt liv! Hjerteløst spørsmål, men har du ingen og har du gjort deg opp noen tanker om hvorfor det har blitt slik?
Jeg har et par bekjente, vil ikke kalle de venner fordi jeg treffer dem så sjelden. De har så sjelden tid. Hvorfor det er slik, er jeg litt usikker på. Som den deprimerte, angstfylte personen jeg er kunne jeg si at det er noe med meg. Men jeg vet egentlig ikke. Jeg synes det er vanskelig å skaffe seg venner. Det er akkurat som om jeg ikke forstår det sosiale spillet. Jeg er annerledes, har vært mobba hele livet så jeg sliter med å stole på folk. I tillegg er jeg introvert da, har sosial angst og er ikke en så veldig åpen person.
Hei Kokkejævel 😊
Jeg har alltid elsket røde dager, jul, 17.mai, you name it.
Ikke de siste årene, etter at «barna» ble voksne. Nå hater jeg de, men styrer og steller allikevel, for de tre «gutta» i huset, som egentlig ikke bryr seg. Føler jeg da 🤷🏼♀️
Jeg er et sosialt vesen, det er ikke de.
Så på sånne dager er ensomheten stor og jeg blir lett nedstemt. Noe jeg skjuler så godt jeg kan.
Egentlig har jeg lyst til å skite i alle sånne dager, for de gir meg ikke det jeg trenger. Men siden de er introverte særinger, tenker de ikke på meg og jeg fortsetter å gjøre alt for den( som egentlig ikke bryr seg). Og; fordi jeg jo egentlig vil sånne dager skal være spesielle. Forvirret much! Men du skjønner?
Jeg lengter etter min barndoms feiringer, med latter og dans. Prat og glede.
Kanskje EN dag!!
Håper du forsto noe av dette 😅
Ja, jeg er ensom selv om jeg ikke er alene.
Ha en fin dag 😊
Takk for en VELDIG interessant innfallsvinkel. Forstår jeg deg riktig når du sier DU er sosial, men de er introverte, og deres livsførsel har gjort selve FAMILIEN ensom etter hvert som årene har gått?
Ganske så riktig det ja.
Og selv om jeg er sosial, trives jeg også alene. Men IKKE på sånne dager. Ikke har vi utvidet familie her vi bor heller, så lett er det ikke. Min slekt er 60 mil unna, så jeg kan jo ikke bare stikke til de på sånne dager.
Vi spiser middag sammen( som jeg lager) og gpr hver til vårt etterpå.
Vi har en datter også, men hun bor i Stockholm. Normalt hadde hun vært mitt lyspunkt på sånne dager.
Livet er ikke enkelt 😊