I dag er det akkurat ett år siden, 12. september kl. 17:10,  jeg skrev mitt aller første blogginnlegg, Les det HER, som dagen etter førte meg rett inn på topp 5-lista. To dager senere var jeg på 1. plass og der ble jeg hengede. I begynnelsen var det litt stas, jeg innrømmer det. Jeg, tett mann 42,5, Norges mest leste blogg lissom. Dag etter dag, uke etter uke. Folk i omgangkretsen sendte meg screenshots av listeplasseringer og Mamma var så kry, så kry, og delte omtrent alt som ble skrevet om meg i media. For media fattet jo også litt interesse for denne helt ordinære, men samtidig ekstraordinære. mannen fra nord som bare dukket opp fra intet.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

De fleste, inkludert meg selv, regnet nok med at jeg ville dale på listene når “nyhetens interesse” hadde lagt seg og “sympatilesingen”, som onde tunger kalte det, etter Lille Vakres død hadde gitt seg. Vel, slik gikk det ikke. Jeg er fortsatt her, og de siste måneden har jeg nesten vært limt til 1. plassen. Egentlig er det nesten ikke til å tro.

I begynnelsen var bloggen en slags virkelighetsflukt for meg. En ny og spennende arena der jeg kunne skrive om livet mange opp- og nedturer og om mat og om tant, fjas og fjolleri. Om hverdag og fest. Blod, svette, sykdom og tårer. Sorger og gleder. Forventninger og illusjoner som brister. Livet slik det leves av en mann i Alta.

Av de tingene jeg har valgt å dele har jeg vært dønn ærlig. Jeg har av og til klett meg helt naken og vist fram hele mitt følelsesregister. Av og til har jeg sikkert vært for ærlig eller delt litt for mye. Når man skriver en ekte personlig blogg så er grensen mellom det personlige og det private av og til vanskelig å få øye på. Det kan være lett å tråkke litt feil og det har jeg sikkert gjort. Da pleier jeg å legge meg flat og beklage. Det syns jeg man skal gjøre.

Det var ikke bare skrivedelen av bloggingen som hjalp meg til å fokusere på noe annet enn jobben og Katastrofen, men også listeplasseringer, lesertall osv. Slike viktige uviktige ting. Litt som fotball. Et fullstendig teit opplegg med masse vokse mannfolk som løper rundt på en gressmatte, men veldig mange tar det dødsalvorlig likevel. Mennesket trenger adspredelse. Jeg er et menneske.

Hva vil jeg egentlig med bloggen? Jeg er Norges mest leste mann med som regel 30-40 000 faste daglige lesere. Veldig ofte også opp mot 60 000. Det er flere lesere enn de aller fleste lokalaviser i Norge. På et år har jeg hatt 13 435 sidevisninger fra 1,9 millioner mennesker. Likevel har jeg så langt valgt å være tilnærmelsesvis reklamefri. Da står jeg helt fritt til å skrive om absolutt alt jeg ønsker samt at beskyldninger som at jeg selger mine barn både de levende og døde, mister troverdigheten fullstendig siden jeg ikke selger reklame direkte. Dog helt uten sannhetgehalt er det jo ikke, for jeg mottar jo penger fra blogg.no som de, så temaet er absolutt interessant, men argumentasjonen er litt hul. for da kan jeg j aldri skrive annet enn fjolleri og fjas hvis jeg skal unngå å tjene penger på tunge temaer. Vi lar den ligge.

Det er så artig at så mange av dere har fulgt meg helt fra starten! Dere er så flinke til å kommentere, dele og trykke “liker” på FB. Det har gjort meg mer synlig enn mange andre, da FB sin algoritmer da gjør at jeg viser oftere. Det skal dere har så mang slags takk for, men den største takken skal dere ha for at dere faktisk leser meg. At mine ord som jeg til sammen bruker så mye tid på, blir lest av dere og at dere blir engasjert over det jeg skriver, enten i positiv eller negativ retning. Det gjør meg stolt, ydmyk og faens så glad!

En annen ting jeg er stolt over med denne bloggen er at jeg har kommet dit jeg er i dag uten å skrive et eneste negativt ord om noen andre. Jeg har ikke trampet meg oppover mot toppen. For meg er dette viktig, for jeg er glødende opptatt av mobbing og at man skal behandle andre mennesker skikkelig. Jeg er velsignet med en kropp som er en utømmelig kilde til masse god selvironi. Det syns jeg er sinnsykt mye artigere enn ironisering over andre og sarkasme. Ikke på denne bloggen!

For meg er det viktig å vise at menn også har følelser og jeg prøver å ordlegge disse på en ekte og ubehandlet måte. Mine skildringer er som regel ikke fargelagte. Fasade finner du lite av på denne bloggen. Jeg tror vi får et bedre hvis vi tør vise verden hvem vi egentlig er. Jeg er Asbjørn Sandøy, Kokkejævel. Jeg sutrer ikke, men jeg forteller deg hvordan jeg har det. Uansett om jeg er glad eller trist.

Det var så mye mer jeg skulle skrevet, men Kjærest står og peker “sint” på klokka og beordrer meg til å avslutte. Vi skal kjøre nå. Kirkenes. Bryllup. Tror det tar 7-8 timer å kjøre dit. Svigerfar kjører. Jeg planlegger å sitte i baksetet og jobbe. Henger etter så sinnsykt på så mye. Da er det greit å sitte i baksetet. Har dessuten ikke lov til kjøre langtur med de medisinene jeg går på uansett.

Bla, bla, bla, herregud, ET ÅR PÅ TOPP! Det er helt vilt. Nå som det er så ekstremt mange forskjellige sosiale medier, så skal det litt til å bryte gjennom “lydmuren”. Onde tunger hevder det var så mye høyere lesertall før i tiden, men mange av disse “leserne” var falske, dessuten var ikke konkurransen så stor. NRK hadde jo også enormt mange flere seere før i tiden da det bare var dem. Slik er det.

Nå MÅ jeg gå! Tusen takk igjen for at du leser meg. Håper du kan skrive litt om hvorfor i kommentarfeltet. Da har jeg noe å lese i kommenatrfeltet, he he 😉

PS! Mange spør “hvor er mannfolka”? for det er stort sett kvinner som kommenterer, men jeg har data som sier at 29% av leserne faktisk er menn. Håper noen av dere også kan kommentere hvorfor dere har holdt ut med meg i et helt år 🙂