Dette skriver jeg ikke for å dømme noen eller gi noen dårlig samvittighet, men for å sette ord på hvordan det ser ut fra ruinen når katastrofen bomber livet ditt sønder og sammen.
Et hjerte som varmer, veldig
I løpet av sommeren har jeg fått titusenvis av hjerter på Facebook, både i kommentarfelt og som private meldinger. Det varmer enormt hvis det kommer fra noen du ikke kjenner eller noen du bare kjenner litt. Bare det å vite at det sitter et annet menneske et eller annet sted og sender deg en varm tanke akkurat i det hjertet sendes gjør ikke sorgen mindre eller lettere, men det gjør deg bedre rustet til å bære den. Takle den. Tusen takk alle sammen. Slutt aldri å sende hjerter til hverandre!
Hvert eneste hjerte huskes
Vi har alle en omgangskrets, liten eller stor. Vi har de nærmeste, de nære, de midt i mellom, de perifere og de fjerne. Når katastrofen inntreffer kan disse stokkes totalt om. Noen av de fjerne viser seg å bry seg mye mer om deg enn du trodde,og noen av de du alltid har brydd deg om bryr seg ikke i det hele tatt. Herregud så vondt akkurat det gjør!
Alt er kaos, men du registrer hvert eneste hjerte, hver eneste blomst. Alle som nikker til deg. De som klemmer. Alt som blir sagt, og ikke sagt, huskes. Hvem snur seg bort når de ser deg? Hvem kommer på besøk? Hvem sender melding. Hvem ringer? Det betyr så uendelig mye. Du ligger og gisper etter luft og er i ferd med å synke til bunns. Da husker du hvem som strakte hånden ut for å redde deg. Og hvem som trakk hånden til seg, snudde seg og gikk.
Et hjerte er ikke alltid nok
Hvis det er noen du har kjent i mange år, eller har hatt mye med å gjøre, så føles det kanskje litt lite med bare et hjerte i et eller annet kommentarfelt. Man blir skuffet. Såret. Faktisk lei seg. Hjertet hadde motsatt effekt. Kan du ikke bare sende en melding og si at du tenker på meg eller, i det minste, sende det hjertet på en melding? Tar det så lang tid? Det betyr så uendelig mye mer når det kommer som en melding, du aner ikke. Da varmer det. Skikkelig. Jeg vet vi ikke er nære venner, men da viser du at du bryr deg.
Når hjertet aldri kommer
Hva gjør du med alle folka som ikke sier noe i det hele tatt? Nå snakker jeg ikke om kunder eller om folk du ikke kan forvente skal sette seg inn i din sorg, eller om folk som ikke vil tynge byrden din i en offentlig sammenheng, men om venner og bekjente som du ofte har regelmessig kontakt med i ulike sammenhenger. Mange ofte daglig eller ukentlig. Hva gjør du når disse ikke sier noe som helst?
Du er jo nødt til å forholde deg til disse menneskene. Omgås dem. Møte dem. Jobbe med dem. Samarbeide med dem. Smile til dem. Late som ingenting har skjedd, men det har det. Alt er ødelagt.
Kondolerer, tenker på deg, vet ikke hva jeg skal si eller bare ett eller annet!
I Norge har vi bare dette ene ordet for å uttrykke vår medfølelse til de som har mistet sine aller kjæreste. Et iskaldt ord. Dødt. Føles fremmed i munnen. Vanskelig å forme leppene å si det. Jeg vet det er vanskelig å si det, men tro du meg, det er vanskelig for oss som har mistet også når du lar være å si noe. Når du bare later som ingenting og går rett forbi.
Så enig med det ordet ,alltid syntes det er vanskelig å uttrykke til noen,men samtidig var det godt å få da jeg mistet pappaen min da jeg var 21 og sønnen min for 8år siden ,da ble ordet omsorg.Men veldig fint slik det er blitt vanlig med ❤️ både i sosiale medier og personlige meldinger ,det sier alt i ett hjerte
Kondolerer til deg og dine
❤️❤️❤️
Kondolere kommer av det senlatinske condolere som betyr «å føle sterk smerte, ha det vondt eller lide sammen». Ordet er satt sammen av det latinske dolere, «å ha det vondt eller føle smerte», og forstavelsen con, «sammen». Man skal være flink med ord om man skal klare å si det bedre enn dette. Jeg synes ordet uttrykker respekt og medfølelse. Ikke minst er det et ord alle kan bruke når man ikke finner egne ord som beskriver omtanken og smerten man prøver å formidle til noen som har mistet sine nære. Det verste er, som nevnt i dette blogginnlegget, de som ikke sier noe og bare skygger unna. Det spiller i grunnen ikke så stor rolle hva folk sier eller skriver, bare de sier noe. Da min sønn døde, opplevde jeg det samme som bloggeren skriver her, at et hjerte ikke alltid er nok. Samtidig som det var godt å se hjerter fra mer fjerne bekjente, kunne det i noen tilfeller føles som et litt for enkelt uttrykk fra en nærmere krets, i enkelte tilfeller skuffende. Jeg tenkte mange mange ganger; takk for de som kondolerte, som brukte et ord med betydning slik at man kunne takke for omtanken, og gjennom det kanskje komme i snakk. Et hjerte som besvares med et nytt hjerte, gir ikke den samme invitasjonen til dialog – dialog kommer gjennom ord. Det verste var likevel de som prøvde å uttrykke medfølelse med lidende følelser i slik grad at jeg nesten måtte trøste dem, da tenkte jeg: hvorfor sier du ikke bare “kondolerer”, tar meg i hånden eller gir meg en klem? Det uttrykker alt, og er en respektfull måte å vise omtanke på. Det skjedde ikke mange ganger, men de gangene jeg ble møtt med sterke følelser hos andre som umulig kunne kjenne sorgen sterkt pga relasjonen, men likevel uttrykte seg så voldsomt at jeg måtte trøste, de var det nesten umulig å takle. Da ble jeg den som skygget unna siden, det ble for mye for meg. Derfor tenker jeg det er godt å ha trygge uttrykksfulle ord som viser omtanke og respekt, og klarer man å finne på noe selv er det også greit, men vis først og fremst respekt for den sørgende.
Jeg er svensk, har aldri likt ordet kondolerer. Man sier ikke kondolerer i Sverige. Det er som du skriver, det er kaldt og betyr nada.
Mistet også en baby for 22 år siden. Selv om jeg visste at folk visste hva vi hadde vært gjennom, så unnlot de å snakke om det. De kunne prate om tilbud på kjøttdeig på Mega. Jeg forstår jo at det er fordi de ikke visste hva de skulle si, men en hånd på skulderen, et stryk på kinnet mitt, ville sagt så mye mer. Eller bare et «uff, vet ikke hva jeg skal si» hadde vært bedre enn kondolerer eller å unngå temaet.
Tenker på deg og dine!
Kondolerer e et ord æ ikke kan fordra. Det gir mæ ingenting. Det si mæ egentlig ingenting.
I stedet for å si det, så gir æ heller en klem, og si ingenting.
No kjenne æ ikke dæ godt nok, til å gi dæ en klem, når æ ser dæ, men æ gjør – som vanlig – hilse og smile, og tulle litt, om du står i kassa.
Men du skal vite, at om æ hadde vært tøff nok, så skulle du fått en klem. For æ har grått mange tåra, både for – og med – dåkker.
I alle fall: Så sende æ en klem – pr nett. <3
Vi mistet et barn, det er flere år siden nå. Det er fortsatt tomt og tungt. For oss har livet gått videre på sitt vis, men det tok tid å komme igjennom det. Man kommer aldri over det.
Føler med deg og dine.❤
Leser ikke mye på blogger og ende mindre pleier jeg å kommentere.
Men her gav du meg en vekker. En viktig vekker. Jeg er av de som gjerne vil både si og vise at “jeg tenker på deg”. Men jeg er også en av de som ikke klarer det. Jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre, så jeg lar være å si noe.
Må si jeg aldri har tenkt sånn om hjerte. Hvor mye det kan bety for pårørende. Særlig etter en ulykke eller uventa dødsfall. At et hjerte fra en ukjent eller en du bare vet hvem er kan varme så mye. Jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg skal te meg overfor de som har mistet noen, men jeg vet at det skal komme fler hjerter heretter. Og jeg vet at jeg skal sende den smsen til til hun dama jeg tenker så mye på å fortelle at jeg tenker på henne og barna hennes.
Tusen takk for at du delte og gav meg en vekker her ❤️
Jeg tror at de som ikke sier noe til deg i forbindelse med ditt tap, ikke har ett avklart forhold selv til døden, eller vil ikke forholde seg til døden. Det er det eneste vi mennesker ikke kan kontrollere, i likhet med været. Før i tiden var døden naturlig. Barn så og tok på de døde i hjemmene deres, og familiene fikk tatt farvel på sin måte. Så kom en tid der døden ble «skummel». De fleste døde på sykehus eller sykehjem, og ble liksom gjemt bort. Man kunne få syning i sterile omgivelser. Nå får de som ønsker det, dø hjemme, og døden kan bli ufarliggjort. Kondolerer er bedre enn ingenting, og for meg er det «modig» gjort når noen kondolerer med ordet.
Hater (eller e d for voldsomt?) ordet kondolerer. Ka betyr d. Virker bare som et ord for å skape distanse. Eg liker «tenker på dokker» klem» osv
Så enig. Og da jeg mistet min datter da hun ble født for tidlig så skulle det liksom gå så fort over. Er vel ikke så mye å sørge over et menneske man ikke fikk bli kjent med. Men nu, 19 år etterpå, så gjør det fortsatt vondt. Ikke like mye. Men det vil alltid være en for lite. Jeg har valgt, i likhet med deg, å være dønn ærlig og åpen om det. Så får de heller ta avstand de som ikke tåler min ærlighet. Hvorfor skal jeg fortie at jeg har en datter i himmelen? Føler med dere og gråter en tåre eller ti for dere.
Veldig treffende og bra skrevet. Jeg jobbet på mindre avdeling og døden er et stort tabu her til lands og nordmenn skal ikke bry hverandre. Men det er en så stor forskjell på å bry seg og å bry seg om. Tør å gi en klem . Og som du sier .. en melding.
Varme tanker til dere, selv om jeg ikke kjenner dere. Liker å lese det du skriver, måten du skriver på, så ærlig og rett frem ❤ (på godt Nord norsk; en spade er en spade). Neste gang jeg er hjemme i Finnmark/Porsanger bare Må jeg innom Alta og dine bedrifter 🤗👏👏👏
Du e så utruli go på å sette ord på vanskelige ting og situasjona😊 Takk for at du stadig dele❤❤❤
❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️ du Kan få mange av meg. Sorg over å miste noen, traumer i livet eller andre årsaker som gjør at vi så vidt klarer å ha hodet over vannet, er endel av livet (jada floskel), men sant likevel. Så vondt det er, og ikke minst alle som man mister på veien. Men erfaringen min tilsier at det er andre som dukker opp i stedet, som virkelig viser sin støtte, er der for deg og bryr seg. Ønsker deg en noe lettere tid framover, klem😘
<3
Alt du beskriver er akkurat slik jeg tror vi alle opplever det når noe ekstremt skjer, når sorgen er ekstra stor, overveldende, sjokkerende og nesten uutholdelig. Når det «umulige» skjer. Har opplevd det samme og noen ser du går omveier for å ikke møte deg. DA må vi huske….ikke alle takler det, ikke alle vet hva de skal si, de bryr seg…men er ikke like åpen og rik på ord. De får det vondt fordi de ikke klarer å vise noe og noen klarer kanskje ikke å se for seg hvor brutalt vondt du/dere har det. De som lite selv har opplevd kan ikke det. Men ikke alt klarer man å forstå og svelge, men faktisk…så er noe så brutalt veldig vanskelig for noen utenfra å takle og de får nok heller aldri sagt det, at de brur seg…men sliter med egne ting og takler følelser så dårlig at det gikk ut over mer enn dem selv.
Godt å lese uansett at det samme skjer flere og at mange skuffelser og ikke skuffelser der også blir en del av prosessen. Men alle skulle like godt klare å gi en klem🙏🏻Det er så lite men utrulig godt, men likevel så mye for noen🙏🏻
Du er ærlig og tøff og best med penna av alle☺️🥇
Så godt at du setter ord på nettopp dette. Mistet min yngste sønn i ulykken med «Berserk» opplevde at mange var der med hjerter og tårefjes noe jeg ikke registrerte da dette sto på , men etterpå. Noen har kommet til meg etterpå og sagt de ikke visste hvordan de skulle te seg. Man trenger kun å være et medmenneske , en klem er ofte mere enn masse ord. Har opplevd sorg på nærthold siden jeg var tolv , mistet da en bror, tretten min far, 22 en bror til og etter femti en bror til. Skulle tro en ble immun , men sorgen er som piskeslag hver gang. Og sårheten vedvarer. Sender dere slle her inne den varmeste klemmen .❤️
Fantastisk godt skrevet om et ømt tema. Jeg mistet min sønn for et halvt år siden, han tok sitt eget liv. Merket at veldig mange trakk seg unna, selv om jeg var åpen om hva som hadde skjedd. Forvei uke siden mistet jeg min stesønn, kreften tok ham. Vi opplever det samme nå.
Det du skriver er akkurat slik vi også opplever det.
Takk for at du opprettet blogg. Du er fantastisk flink til å uttrykke deg.
Ja slik er det dessverre <3
Såååå sant det du skriver!!!!!!!
Jeg har også mistet et barn i fjor og skjønner akkurat hva du mener💔❤️
Det er så riktig som du skriver.
Jeg kjenner meg igjen i hvert ord.
Min verste opplevelse opplevelse, var når min barndomsvenninne krysset vegen og lot som hun ikke så meg, noen uker etter min sønns død.
Og venner jeg stolte på ikke ringte, men av disse ruinene har det vokst andre og bedre vennskap. Og jeg har sett verden fra en annen synsvinkel.
Tapet av barn er enormt og alt oppslukende, og jeg skjønner at andre ikke klarer å sette seg inn i den sorgen. Men en klem eller ett vennlig kondolerer burde alle kunne gi eller si.
For jeg i min sorg ønsket heller ikke si så mye når jeg møtte noen i kassa på nærbutikken.
Men som en sa, han var redd for å minne meg på min sønn, jeg svarte; du kan ikke minne meg på noe jeg tenker på hele tiden.
Jeg føler med deg og din familie, og vet hvordan det er å miste ett barn. Savnet, ønsker og drømmene for barnet er konstant. ❤️❤️❤️
Sant som du skriver❤️Ska så lite til,en liten omtanke hjelper❤️Eg blei enke 29 år gsmmel med 2 små barn,og d vondeste var når folk unngikk eller unnlot og treffe på mg😢eg bruke og gi en klem når ord blir vanskelig og om man gråter en skvett ilag så gjør d gått❤️Varme tanke t dk❤️🌹
Du er sterk som greier å sette ord på og dele sorgen❤️ Det gir håp og styrke til at sorg og savn kan leves med. Takk for fine og sanne ord🌹
Før så klarte jeg ikke å si ordet “kondolerer”. Syntes det var kaldt og upersonlig. Men jeg har vært flink til å gå og gi en klem eller bare ta i hånda, en trenger egentlig ikke si noe heller da. For mange år siden mistet ene naboen et lite barnebarn , jeg kjøpte blomster og gikk bort til de. Tok de i hånda, sa sikkert ingenting, (jeg blir veldig fort beveget, også av å lese her om sorgen), og gikk igjen. Husker ei venninne sa til meg da jeg fortalte hva jeg hadde gjort; “Så modig du er”! Men hjelpes meg altså, hva er det i forhold til de som sitter med sorgen da? Disse naboene mistet også et barnebarn til, en annen av døtrene mistet i krybbedød, den første var hjernehinnebetennelse som legen ikke tok på alvor. Men i dag, som godt voksen, gammel egentlig, så har jeg begynt å bruke ordet “kondolerer” og.
Bra at du sett ord på akkurat det, å tørre å si noe, uansett hva. ❤
Kjenner meg mye igjen her. Bortsett fra at for meg føles ordet “kondolerer” med et kaldt håndtrykk like tomt som det manglende hjertet på innboksen..
♥️♥️ Fra Mosjøen
❤️❤️❤️
❤️❤️❤️❤️
Kjenne mæ så godt igjen i det du beskrive, du e flink å sette ord på det mange bare tenke. Har også opplevd at mine nære venna skygga banen midt i værste sorgen og det gjorde ikke sorgen mindre når venna late som dem ikke ser dæ mens mer perifere bekjentskap kommer dæ i møte og holde dæ flytanes en stakket stund. Fortsett å formidle både sorg og glede, æ les bloggen din daglig; ler og gråte sammen me dæ og dine. Glæde mæ til boka kommer 😊
Det er nok vanskelig for de som går forbi også. Jeg valgte å ikke ta det til meg. Det er mange grunner: de blir usikre på egne følelser, kjenner kanskje sin egen sorg komme i veien, blir redde-for døden er så skremmende, klarer ikke forholde seg til det som har skjedd fordi det er så tøft… Mange grunner. Det er nok ALDRI likegyldighet, tror jeg.. Aldri… Men noen ganger har folk nok med seg selv, og det må de bare ha. Men at de som står i sorg kan føle at det er sårt, det er jo og naturlig. Vi har jo følelsene våre utpå huden når det står på som verst. Da er det godt at der er så mange som klarer å vise medfølelse. Takk for at du setter ord på det. Jeg føler med deg og familien din i sorgen, og er imponert over styrken din ❤️❤️❤️
Vi er så forskjellige vi mennesker, noen syns det er vondt og vanskelig å møte sorgen på en åpen måte , det er redsel som gjør at noen ikke takler dette og det må vi også prøve å forstå . Ingen gjør dette av ondskap selv om de som er midt i sorgen opplever det som om de ikke bryr seg, jeg har vært på begge sider av dette. Det er først når en selv står midt i sorgen at en skjønner hvor mye den klemmen eller de gode ordene : tenker på deg, er sååå viktig. ❤❤💙
Vi er så forskjellige vi mennesker, noen syns det er vondt og vanskelig å møte sorgen på en åpen måte , det er redsel som gjør at noen ikke takler dette og det må vi også prøve å forstå . Ingen gjør dette av ondskap selv om de som er midt i sorgen opplever det som om de ikke bryr seg, jeg har vært på begge sider av dette. Det er først når en selv står midt i sorgen at en skjønner hvor mye den klemmen eller de gode ordene : tenker på deg, er sååå viktig. ❤❤💙
Føyer meg inn i rekken til mange her. Kondolerer er ett ord eg ikke klare å bruke. Synes det er hardt og kaldt. Har tenkt mye på det, men prøver heller å gi omtanke med en klem eller ett hjerte med varme tanker og trøstende ord(Tror jeg da). Skulle bare ønske man var mye flinkere til kreativitet i en vanskelig stund. Men trur ennå på det å være deg selv og ærlig, tar deg langt på vei dit man ønsker å være når det kommer til stykke.
Håper du får en god helg. ❤️
Jeg tror at folk blir hjelpeløse og ikke vet hva de skal si i møte med stor sorg. Derfor bruker de det fremmede og kalde ordet ‘ kondolerer’.Vi må bare ta det i beste mening: de snakker i alle fall til oss.Jeg tror vi må øve oss på å si det på norsk, ‘ jeg tenker på deg og føler med deg’.💔
Vet ikke om du misforstår. Kondolerer er et godt ord. Det er, noe
Det er tøft når mennesker som bestandig har stoppet for å prate, bare nikker å går forbi. Eller tar en annen vei på butikken en dær man står. Opplevde det noen ganger da vi mistet vår sønn
Fint skrevet, beundrer din ærlighet. Stor klem ❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤
En klem varmer mye mer enn et ord🥰jeg er milevis unna, men har i tankene sendt deg mange, varme tanker💙her kommer en til💙det har du fortjent💙
Kondolerer kommer fra latin, og betyr “jeg føler med deg”. Jeg syns det er et godt ord å bruke hvis man f.eks møter noen på en butikk el.lignende, der det ikke passer å innlede lange samtaler. Skriftlig, i kommentarfelt, bruker jeg ofte “tenker på deg” med hjerte bak. Men er det noen man kjenner godt, bør man jo ta en ordentlig prat, og da mest av alt lytte, slik at den som sørger kan få sette ord på sorgen.
Kondolerer kommer fra latin, og betyr “jeg føler med deg”. Jeg syns det er et godt ord å bruke hvis man f.eks møter noen på en butikk el.lignende, der det ikke passer å innlede lange samtaler. Skriftlig, i kommentarfelt, bruker jeg ofte “tenker på deg” med hjerte bak. Men er det noen man kjenner godt, bør man jo ta en ordentlig prat, og da mest av alt lytte, slik at den som sørger kan få sette ord på sorgen.
❤️
Jeg tror det kan ha med redsel for å trø for nære. Redsel for reaksjonen du får fra den som opplever tapet av en nær. Jeg vet det kan være vanskelig å si ” jeg trenger omsorg og at noen bryr seg om meg” jeg vet der kan være vanskelig å be om hjelp eller vanskelig å falle ned i dypet med den som er i bunnløs sorg. Det heter i bibelen TILGI DEM, å kanskje er det akkurat det vi må gjøre. Tilgi dem fordi de ikke våger ta del i hverdagen og den dype sorgen. Tilgi dem fordi de ikke forstår hvor dypt du sitter i sorgen, og at den ikke er over selv om det har gått en uke etter begravelsen. For de har gått videre etter en uke og de klarer ikke forstå at du fremdeles sitter på bunnen i mørket og må ha hjelp til å puste…. å det har gått flere måneder og år… så kjære Asbjørn… Tilgi dem ♥️
Tenker på deg! Ja, jeg kjenner deg jo ikke engang, har bare tjukkeste slekta i Tverrelvdalen og handler på Fy flate innimellom fisketurer. Men jeg kjenner deg allikevel litt, den følelsen du fikk da Han hentet det vakreste. Jeg fikk aldri holde mine vakreste, jeg tror kanskje ikke de kunne kalles frø engang, men jeg holdt på å dø av den ene av dem. Den følelsen, den kommer jeg aldri til å glemme. Og når du skriver dine ord og følelser, enten det er trist eller hverdag, så blir det lettere å bearbeide mitt eget også. Så takk, for at du deler, at du deler alt! Så ja, jeg sender hjerter innimellom, så du vet at vi er flere! ❤
På samisk har vi ikke et eneste ord for kondolerer, så vi må si flere ord for å uttrykke vår dypeste medfølelse. Æ bruker ikke ord..lettest å gi en klem.
Vi må klemme hverandre mer ❤
Til deg som står bak disken må vi bare nikke til..og hadde d passa å gitt dæ en klem, måtte æ uansett hatt me mæ en krakk for å rekke opp til dæ. Ett nikk må holde..og ❤ på fb 😉
*samedameproblem*
*Samedameproblemet var d at æ ikke rekker opp ..*
Er så enig med dæ…det er tungt å se at mange av dæm man har nært nesten ikke viser at dæm bryr sæ, men man står han av på et eller anna vis. Tusen klæmma til dæ og dine som har måtte bære en ufattelig tung byrde gang på gang, den sorgen kan man ikke sette ord på..den e noe av det værste man må igjennom, har vært der sjøl😔 Den sorgen er bare en tanke unna, kommer og går..vil nok aldri forsvinne, man lære nu å leve på et eller annet vis med den. Klæm❤
Vet ikke hvor det ordet kommer fra, og det er som du sier et kaldt og hardt ord.
Varme tanker og et hjerte er bedre å få ❤
❤ Det ordet er det mest brutale ordet jeg vet om i forbindelse med sorg og bortgang ,derfor velger jeg det lett bort.
Og gir heller en god klem,ett smil ett annet trøstende varmt ord. Det skal så lite til. Jeg vil ikke være den brutale med dette følelsesløse ordet..
Du beskriver alt så bra ! Takk ❤
Dette opplevde vi stadig da mamma døde, altfor ung. Folk vi kjente godt, eller trodde vi kjente godt, gikk over gata da de så oss, eller bare lot vær å ta kontakt.
Bare si NOE! Si; «Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg aner ikke hvordan jeg kan hjelpe»! Alt annet enn taushet…