Reklame | Kokkejævel

Fikk en SMS fra forlaget i dag. Boklanseringen 3. september nærmer seg med stormskritt, men hvordan var det med den operasjonen. Var ikke den satt til uke 35?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jo, svarte jeg, men har ikke hørt noe mer siden jeg fikk det brevet for lenge, lenge siden. Skal ringe dem i dag for å dobbeltsjekke. Det er jo bare uker igjen før jeg skal nedover og signere de forhåndsbestilte bøkene.

(Har forresten du rukket å forhåndsbestille enda? Dette er ikke en “snobbebok”, men rett og slett en kokebok som enhver som lager middag burda ha på kjøkkenet som et lite inspirerende oppslagsverk. Bestill signert utgave  HER eller DER

Jeg satte fra meg et lass med tørka reinhjerter og slo nummeret til nevrokirurgisk avdeling.

“Hei, det er Asbjørn Pedersen Sandøy, 020977****, som ringer. Jeg er satt opp til prolapsoperasjon i uke 35, men må snart få vite en dato, for jeg er visst blitt kokebokforfatter og forlaget vil ha meg til å komme ned og signere bøker, kanskje være med på litt tv kanskje, radio, ja selge bok, og da hadde det vært greit å vite om man ligger i narkose eller ikke.”

“Nja, det sto ikke at du SKULLE opereres i uke 35, men at du KAN bli satt opp til operasjon i uke 35. Vi har dessverre ikke kapasitet til å gjennomføre alle som skal opereres, og vi har heller ikke kapasitet til å gi beskjed til dem det gjelder. Du kan tidligst bli operert i månedsskiftet oktober/november.”

Alt stoppet opp. Trafikken utenfor, musikken på radioen, lyden fra aggregatet på fryseromsveggen, pusten, hjertet, alt.

Det er UKE 35 som har holdt meg på beina gjennom hele våren og sommeren. Det er UKE 35 jeg har lukket øynene og lengtet mot mot når maksdosen med piller var inntatt, og det fortsatt var mange timer igjen på jobb. Det er UKE 35 som har gjort at jeg har klart å oppføre meg mot menneskene rundt meg når det har strålet som aller mest intenst.

Nå finnes ikke UKE 35 lenger. Hvordan i helvete skal jeg nå klare å komme meg gjennom dagene, og NETTENE, uten viten om at i UKE 35 blir smertene borte??? Jeg vet rett og slett ikke om jeg orker dette mer!

(Tenkte jeg i rundt en time, mens jeg gikk ut og vannet blomstene med tårer)

Så kom smilet tilbake! Jeg har solgt Hoftepluss og overlever vel litt nervesmerter i foten noen måneder til. Herregud, hva med dem som mister føttene sine når de tråkker på landminer. DE har det vondt de! Nei, jeg har absolutt ingenting å jamre og bære meg over.

Tilfeldigvis hadde jeg legetime i dag, satt forrige uke. En dansk vikar. Han ville møte meg personlig før han skrev ut trailerlasset med preparater som daglig fyller mine åreganger, og jeg takket selvfølgelig høflig ja. (Hadde jo egentlig ikke noe valg heller da.)

Jeg skal ikke si jeg var på gråten da jeg møtte opp, men det var en ganske tøff beskjed å få fra sykehuset. Det må jeg bare innrømme. Legen var også skuffet. Hadde jo snakka med han på telefon på mandag, og fortalte at alt var over i UKE 35, jeg trengte bare hjelp til å holde meg på føttene til den tid.

Han skrev ut en ny tablett til meg. En uten trekant og med et navn jeg ikke klarer å uttale, langt mindre skrive, men den skulle bare tas en gang i døgnet, og det skulle skje på kveldene. Ok, jeg er villig til å prøve absolutt alt du foreslår, sa jeg, for nå orker jeg faktisk snart ikke mer.

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Adam