Iskaldt, men vakkert. Jeg er virkelig og veldig glad i akkurat denne plassen, denne leiligheten. Fryktelig trist at det er så lite kjøkken, og i alle fall ett rom for lite, slik at det blir litt for trangt når Lillebror blir litt større, og i alle fall hvis han plutselig skulle måtte skifte “bloggnavn” til Storebror…

 

Det er ikke fryktelig mye jeg angrer på i livet, det aller meste av feiltrinn skriver jeg under kontoen “erfaring”, men jeg angrer virkelig på at vi, min ex og jeg, ikke flyttet til en større leilighet da guttene, og Datter, var små, slik at de slapp å leve hele 12 år i en leilighet med tre soverom og et bitte lite kjøkken.

 

Jeg tjente godt, og etter hvert hun også, så det sto ikke på penger, men jeg trivdes så fryktelig godt. Leiligheten lå perfekt til i forhold til skole, barnehage, jobb, butikk, lysløype, Komsalaia. Dessuten hadde jeg tilbrakt så ufattelig mange timer ute i hagen, og syns jeg hadde fått det så fint til, at jeg ikke ville flytte fra den.

 

 

Ja, jeg kan selvfølgelig skylde på at jeg jobbet så mye at jeg ikke hadde verken tid (eller kunnskap) til å sette i gange med oppussing før et salg, men sannheten er like hard som den er brutal: Jeg satte meg selv og mine behov foran mine barns behov for plass. De ga seg vel fullstendig blaffen i om hagen var fin, de ville ha eget soverom! Og plass på kjøkkenet slik at de kunne lage taco sammen med pappa uten at han ble irritert fordi det var så trangt…

 

(Det må nevnes at det hadde bodd en gutt til i det huset, og han bidro også sterkt til at vi ikke ville flytte bort fra de få minnene som fantes av ham)

 

Etter 12 år, da det til slutt rett og slett ikke var verken fysisk eller psykisk mulig å bo der lenger, kjøpte vi det første og beste huset vi så, og ungene fikk endelig eget soverom før hele gjengen enten ble innlagt eller begynte å ta livet av hverandre.

 

Er litt usikker på hvor jeg vil med denne historien, men dette er altså en av de få tingene i livet jeg virkelig angrer på. Tre glade gutter som vil hjelpe pappa med tacoen, være i lag, men så er det så trangt der inne på kjøkkenet at pappa, sikkert etter enda en lang dag på jobben, er sliten og irritert og vil bli ferdig så fort som mulig. Dette skulle jeg gjerne ha ugjort, og jeg er veldig glad for at jeg liksom har fått en “ny sjanse” i Lillebror, selv om det selvfølgelig ikke skaper gode barndomsbinner for de andre guttene, så kan jeg i alle fall gi Lillebror de gode stundene på kjøkkenet.

 

Gutta mine, unnskyld!

 

Lillebror ja, det er nesten ikke til å tro, men han ble jo seks måneder 20. april, og tidligere denne uken hadde vi besøk at lillesøsteren til Kone. (Jeg var naturligvis på jobb. (Historien har en tendens til å gjenta seg). Kone og Lillebror lå på gulvet og søsteren filmet dem bare helt tilfeldig, du vet, for å ha et minne på telefonen. Plutselig bare tar Lillebror tak i Kone og bare reiser seg opp! Ikke klatre altså, det har han gjort lenge, men han reiste seg! Er ikke det helt fantastisk? (Og litt tidlig?)

 

Han har også begynt å sette seg hele tiden, men han er jo ikke sterk nok til å holde seg oppe, så hver gang det skjer må jeg sprette opp, (skvulp, skvulp) og sette denne ammeputa bak ham i fall han ramler bakover. Det har ikke skjedd ennå, for han ramler egentlig mest sidelengs og fortsetter krabbingen, men jeg orker ikke hjernerystelse og panikk. Er dessuten god trening å sprette opp og spurte fram flere ganger i timen.

 

Ja, klokka er halv ni og juleribba er ferdig dampet og er nå klar for steiking. Lukten av jul skal snart bre seg i hele huset. Tipper Kone blir litt overrasket over at det blir juleribbe til frokost, men  slik er livet med en kokebokforfatter, man vet aldri hva som blir servert!

 

Om et par timer ser den slik ut. Jeg elsker jobben min!

 

Du, ikke glem at vi har en avtale klokka 18:00, for du blir vel med meg opp til toppen? Livesendingen starter 18:00 på trappa mi hjemme, så starter vi turen i samla flokk. Klikk HER for å melde deg på. (Ja, det er selvfølgelig gratis 🙂 )

 

Dette blir gøy og jeg gleder meg til å vise deg for en fantastisk natur jeg har rett på utsiden av stuedøra, og, ikke minst, håper jeg at du kanskje lar deg inspirere til å ta på deg dine egne sko og gå på dine egne topper 🙂

 

Nei, nå skal jeg koke pinnekjøtt og lage bacalao (og ti andre retter)

 

Vi smattes!

(Dagens innlegg fra Konemor finner du forresten HER

,men må advare om at du kommer til å nynne på en helt spesiell sang i timevis hvis du klikker deg inn. Kommenter hvis jeg har rett 😉 )