Aller først må jeg bare få lov til å takke alle dere fantastiske mennesker som de siste dagene har utvist en helt VOLDSOM varme rettet mot et egentlig ukjent menneske langt mot Nord. Det er en stor ÆRE for meg å kunne kalle dere mine følgere, for jeg tror faktisk at dere er den mest hjertevarme og inkluderende menneskebunten som finnes i Norge.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Kommentarfeltet på Facebook, der man ikke kan være anonym, taler sitt tydelige språk. Der er det humør, medmenneskelighet, høflighet og åpenhet som råder. Kommentarfeltet inne på bloggen derimot, der man kan være anonym, er nok litt mer negativt fargelagt

Jeg har absolutt ingenting i mot kritikk. Det vil si, KLART JEG HAR! Ingen mennesker LIKER jo å bli kritisert, og jeg er intet unntak. Like fullt prøver jeg å besvare kritikken etter beste evne. Jeg liker faktisk en god diskusjon. Selvfølgelig kan det være litt krevende å sitte og svare høflig til mennesker som mener jeg selger både sjela og familien min for såkalte “klikk”. De forstår, eller VIL ikke forstå, at jeg ikke skriver for “klikk”, men for MENNESKER. Jeg VIL at så mange som mulig skal lese meg. Dette er ikke en dagbok, men en blogg, og jeg kommer til å fortsette å blogge på daglig basis så lenge mange nok gidder å følge meg.

***

Jeg tenker mye på den, framtiden. Livet er komplett med Lillebror, men jeg vet at _visse_ andre ønsker seg en liten søskenflokk. Jeg vet også at det er helt fantastisk å ha en, (i mitt tilfelle), en nesten like gammel bror å være sammen med, uansett hvor vi dro. Alltid noen å leke med. Utforske nye steder med.  Glede seg til jul med. Krangle med. Vokse opp med.

Jeg vet også at jeg begynner å bli godt voksen. Å bli pappa er ikke som å få seg enda en hund. Vil jeg klare det? En ting er den fantastiske småbarnstiden, der hver eneste dag egentlig er en fest der Lillebror bare blir finere og finere, men jeg VET jo at en oppvekst er langt mer enn godnattaklemmer og kos.

En oppvekst består OGSÅ av et absurd stort antall dugnader, foreldresamtaler, foreldremøter, kjøring hit og dit, mattelekser (avskaff lekser NÅ!) og en lang rekke andre elementer som var hyggelige nok, (bortsett fra matteleksene), men har i over et tiår ansett meg FERDIG med slikt.

Som egosentriker, som fikk sitt første barn som 19-åring,  hadde jeg jo gledet meg til å kunne sette MEG SELV først i den siste halvdelen av livet.

Vi får se. Først må jeg få tak i en badeshorts som passer. Har fader meg vært OVERALT her i byen, men INGEN forretninger fører badeshorts størrelse HVALROSS. Jeg kler meg nok naken på bloggen , og jeg ikke også i tillegg skulle måtte velte meg rundt i Adams drakt, også i bassenget.

(Vi har nemlig begynt å dra i bassenget 1-2 ganger i uka. Deilig å bli litt “vektløs” når man er såpass muskuløs som meg. Dessuten formelig elsker Lillebror å bade, så det er en fin ting å kunne gjøre sammen som en familie. Jeg er veldig glad i “familieting”. Da trives jeg som aller best.

(I alle fall hvis jeg hadde hatt en badeshorts som kunne omsluttet nedre del av mitt legeme. Fader, det flommer over av feite folk, hvor får DE badeshortsene sine fra???)

Nå skal jeg dra hjem og plante et tre. Syrinen som jeg kjøpte tidlig i forrige uke står fortsatt i potta. Det ene prosjektet tar det andre. Rekker ikke å skrive om alt, da blir dere bare oversvømt, men treet SKAL ned i dag! (Eller i morgen…)

Det er fortsatt ikke for sent å lage en vakker dag, både for seg selv eller andre. Kanskje vi bare GJØR det, hva?

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Avlshingst