Helt ærlig er jeg bare glad jeg kom meg ned med livet i behold!

Jeg så jo det var ruskevær da jeg startet, men ikke i min villeste fantasi kunne jeg forestille meg hvor jævlig denne turen egentlig skulle bli. Flere ganger vurderte jeg å snu. Ikke bare fordi det bare ble tettere og tettere snøkav, men kanskje mest fordi jeg ble så sliten, så fort.

 

Her ser dere utsikten fra den faste rasteplassen. Kameraet, eller kanskje helst fotografen, klarer ikke å fange opp at det er like tett snøkav rundt meg som det er i utsikten.

 

Her ser dere rasteplassen for to dager siden…

 

Men like blid!

 

Jeg kjempet meg, skritt for skritt, oppover, men det var tidvis såpeglatt på bergflekkene. Kanskje verken riktig tid eller sted for en tjukk brillejesus full av tinnitus, gangsperre, prolaps og paralgin forte.

 

Soria Moria i dag.

Soria Moria i går.

 

Soria Moria for tre dager siden.

I dag igjen… Det blåste som besatt fra nord, sør, øst eller vest. Kan ingenting om himmelretninger (heller).

 

Stolt toppfarer kom seg opp til slutt. Etter en slik tur forstår jeg meget godt de som bare totalt utmattet setter seg ned på Mount Everest og rett og slett ikke klarer mer. Jeg var på nippet et par ganger jeg også, men hadde væt litt flaut å omkommet på Komsalaia. Ettermælet mitt er frynsete nok fra før om jeg ikke i tillegg også skulle bare 213 meter over havet, under 1,5 km fra hjemmet mitt, bare fordi jeg var feit og det snødde litt.

 

Ka du trur råttan i septiktanken min på Kvinneguiden sku ha kosa sæ hvis æ hadde omkommet. Herre fred, ser førr mæ at det formeli hadde kokt der oppi septiktanken når de læsste om det på Konemor sin blogg dagen ætter. Snuta og hala og dopapir og bæsj i en salig blanding. Og lyden. Klare dåkker “se” for dåkker lyden av dettan ættermælet?  Et slags ormebol, bærre at det e rotte som kose sæ.

 

Sorry, ble bare litt revet med. Kom meg heldigvis helskinnet hjem. Konemor hadde faktisk vært litt bekymret for meg. Hun tok dette bildet fra verandaen da hun kom hjem. Da hadde været faktisk roet seg.

 

Det ble ingen rekord i dag, men jeg lever. Brukte 53 minutter opp til toppen (47,5 i går), og det er jeg, forholdene tatt i betraktning, meget godt fornøyd med.

 

Det var en skikkelig, skikkelig tung tur i dag. 1153 kalorier brukt. Det er en seier at jeg ikke snudde da jeg hadde aller mest lyst, men jeg fortsatte. Steg for steg, og klarte det! Tror dere det var en sliten, men meget glad Kokkejævel som skrev seg inn i boka?

 

Nå, mat og “90 days to Wed”

 

#kanjegsåkandu

 

Fine

 

Les også dages blogg fra Konemor:

Å miste kontroll over egen kropp

 

(Tipper det er MANGE som kan kjenne seg igjen…)

 

 

 

10 kommentarer
    1. Er skikkelig imponert!!
      Kan ikke bli rekord i uvær da. Rekorden kommer. God trening ble det uansett!

      Vel “blåst”. ,,💪💪🏃💨💨🌬️🌬️

    2. Søkkimponert av deg👏👏. Eg har kjøpt meg skikkelige brodder på felleskjøpet,bruker dem når føret er litt skummelt. Selv på vinteren når det e stålis går eg så trygt har testet de med å jogge på isen. Anbefaler de på det varmeste. Nå kan du virkelig være sto.t av deg selv ha en nydelig kveld😍😉.

    3. Jeg klarte ihvertfall å bestige dørtreskelen til toalettet i dag. Ligger hele 20 cm over gulvnivå.
      Så var det tilbake til horisontalen i senga.
      Synes du er flink som orker å stå på😊

    4. Når jeg leser om pågangsmotet ditt så blir jeg så imponert 👏 klapp på skuldra altså.. Jeg skippet min tur idag, men til gjengjeld tok jeg 1 times styrke på matta.. 140 i puls 🙈

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg