Det er klart at det er godt å bli stullet litt med, men etter en dag eller to der du trenger, og får, hjelp til nesten den minste lille ting, så beveger den deilige følelsen seg nokså rask over i ydmykhet og irritasjon over at man ikke klarer seg selv. Det er en grusom følelse. All ære til de med sykdommer, eller andre forhold, som gjør at de ikke klarer hverdagen på egen hånd, for det er virkelig utrolig ydmykende å ikke en gang klare å feste setebeltet. Eller ta på seg sko eller kle på deg en skjorte.

Helt forferdelig! Nå gjør jeg alt selv! Det jeg ikke får til får heller være. Sko trenger ikke knytes og skjorter kan være på hele tiden. Ost kan kjøpes ferdig skjært. Jeg trenger ikke hjelp. Kjærest har nok med sine egne plager. Hun skal slippe en over 40 års gammel mann som sipper rundt her. Jeg klarer meg selv!

Jeg er så irritert, hele tiden! Vi kjørte Datter til et badevann i nærheten tidligere i dag. Hun skulle møtes med noen venner fra klassen. Turen tok i underkant av ti minutter, men jeg irriterte meg over et hvert rykk på gassen, alle humpene, absolutt alle andre trafikanter, enten de kjørte, syklet eller gikk. Tror ikke jeg er særlig god å bo sammen med akkurat nå. Spurte for sikkerhet skyld Datter om jeg fortsatt var den beste pappaen i verden. Hun svarte ja, men vet ikke om det var for å bevare husfreden eller om hun faktisk mente det.

Utfordringene står i kø etter Viruset. Hva gjør vi med FyFader? Hva gjør vi med alle ansatte som ikke er i jobb? Er det noe vi kan gjøre umiddelbart for å bedre situasjonen? Kunne jeg vært mer “på” og latet som om alt var bra, slik mange mener? Så kom dette fysiske hinderet i tillegg opp i alt det andre. Føles flaut, men slik er det. Akkurat her og nå føles ting ikke særlig bra.

På mandag er jeg grodd såpass at jeg skal ta meg sammen og gjøre en innsats. Finn eut hvordan jeg skal gjøre ting. Vi står foran en sommer der ansatte skal på ferie, men de aner ikke hvilken bedrift de kommer tilbake til. Hadde bare noen kunne svart meg på om forskriften mot servering av mat via buffet blir endret, så hadde det vært litt lettere å planlegge framtiden, men ingen svarer. Hverken statsråd, øvrige politikere, direktorat eller folkehelseinstitutt. Hvis noen av dere som leser dette jobber for noen av disse så tips dem gjerne. Si gjerne at det aldri mer blir lov med buffet, men si ETT ELLER ANNET. Svar for pokker!

Vi kom dit ja. Sier jo det, dødsirritert og vel så det. HATER denne smerten, denne uvissheten. Sa til svigermor i dag, hun var innom, at smertene var mindre, men det var bare fordi jeg ikke orket å klage. Later man lenge nok at alt er bra så BLIR det bra. Vil bare sove. Lei!

Var da voldsomt til sutring. Egentlig har jeg det bra. Datter er og bader med venner. Kjærest er et eller annet sted, vet ikke hvor hun orket sikkert ikke mer av denne gubben i sofaen, så sitter her helt alene og soler meg ute på verandaen. Jeg lyver! Sitter inne, men jeg KUNNE sittet ute. Nydelig vær!

Vet egentølig ikke om jeg budrede skrevet noe som helst disse dagene. Mye mediakmenter som strømmer gjennom åprene. Tror jeg avslitter. God aften ønskes., Og dag også, hbis du kommer deg så langt :()

Og midt op i alt dette skulle man slutte med snus! Et herlig liv! 😉