Jeg våknet som normalt halv fem og kjente jeg  måtte tisse. Vurderte fram og tilbake om jeg skulle gå på do, men et eller annet sted i den indre diskusjonen sovnet jeg, og plutselig var klokka halv ni!

Min umiddelbare tanke var at jeg angret fryktelig på at jeg ikke gikk å tissa mens jeg fortsatt hadde muligheten til å tisse på en normal og veldig måte, for nå var det så fullt at kun en mikroskopisk bevegelse kunne gjøre at det rant over, for ikke å si eksploderte.

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

Alle menn som våkner opp og må fryktelig tisse vet at det ikke lar seg gjøre umiddelbart. Man må ligge helt stille og vente til «det» går over. Det kan være både vondt og vanskelig, men etter et par-tre minutter er som regel tilstanden tilbakeført i en slik grad at man både klarer å tisse og treffe doskåla nogenlunde samtidig.

Denne gangen var det imidlertid ingenting som skjedde, og etter tre ekstremt smertefulle minutter hadde jeg intet annet valg enn å gjennomføre uansett.

Jeg lukket dodøra og låste, for dette ville jeg ikke for mitt bare liv at Konemor skulle se. Det finnes vel ingenting som er mer fornedrende for en mann enn å brekke seg til en stilling som gjør at man klarer, til tross for «det» og et voldsomt trykk, å nogenlunde treffe der man skal…

Jeg vet ikke hvordan bloggen utviklet seg i denne retningen, for det jeg var så overrasket over var at jeg hadde sovet så lenge i stedet for å gjøre det jeg skal, stå opp og koke.

Ha en strålende dag!