Pavel Johannes Paul. Da min første sønn ble født i 1997 ville jeg gi ham dette navnet. Litt pga familienavn, Pavel/Paul er viktige i min familie, min oldefar het Pavel og min morfar Paul/Pål, samt at hans sønn igjen het Paul, og litt fordi jeg er, var i alle fall, en liten skøyer. Sett i ettertid tror jeg at jeg hadde fått gjennomslag hvis jeg hadde droppet den siste paulen, med tanke på hva paven het på den tiden, men gjort er gjort. Det ble Daniel. Et nydelig navn. Elsker både han og navnet over alt på jord.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Da jeg fikk sjansen igjen i sommer prøvde jeg på nytt. Ingenting hadde jeg lært. Pavel Johannes Paul skulle det bli, men ble selvfølgelig nedstemt. Til syvende og sist er det alltid kvinnen som bestemmer. Jeg har ingen problemer med det. Kvinner vet som regel best. I alle fall så lenge man er venner. Kjærest og jeg er venner. Og vel så det.

Jeg har imidlertid ikke gitt meg. Jeg håper at jeg igjen en gang kan bære et nyfødt barn til dåpen. Førstevalget mitt er, som alltid, Pavel Johannes Paul. Navnet betyr utrolig mye for meg. På ordentlig. Jeg er rotløs og har vært det hele mitt liv, men akkurat dette navnet er et av mine få holdepunkter til fortiden.

Jeg vet at Kjærest kommer til å lese dette, elsker deg over alt på jord, så ikke vær ufin, verken mot henne eller meg, men vær ærlig. Hva hadde du gjort?

Nei, jeg sier ikke at hun er gravid, men alle som leser meg vet at hun kommer til å bli det på et eller annet tidspunkt de neste fem årene. Vi har feilet før, flere ganger, men vi gir oss ikke. Navn er viktig. Navn betyr noe. For begge.

Vi ble enige om Vebjørn sist. Fred lyses over hans minne. Oppkalt etter pappaen sin. Det kommer jeg aldri noensinne til å gjøre igjen. Irrasjonelt, men jeg er et menneske. Mennesker er irrasjonelle. Dumme til og med. Hele livet.

Jeg får ikke fred før jeg blir pappa igjen. Så enkelt og så vanskelig er det. Hvis det skulle skje kommer jeg til å vie resten av mitt liv til å bli en pappa med stor P. Har alltid prøvd, men følt at jeg ikke har fått det riktig til. Denne gangen skal jeg lykkes. Det må bare skje først. Uten sorg.

Klarer ikke mer sorg. Er livredd for hva som kan skje. Hele tiden. Datter be jo unnfanget i sorg og fortvilelse for 12 år siden. Det første året etter at hun kom ut var et helvete for å si det forsiktig. Hver eneste gang hun sovnet, jeg sovnet. Livredd da man våknet og sjekket om hun pustet. Vekte henne. Igjen og igjen og igjen. Jeg er så takknemlig. Jeg elsker henne. Fordi hun fortsatt finnes.

Ennå har vi ingen vi kan diskutere navnet til, men det kommer. Det kommer en dag. Garantert!