Foto: Frikant

Er vel ikke helt sikker selv når sant skal sies, men den litt små cocky mannen i uniformen ble i alle fall døpt inn i den kristne forsakelse og tro som Asbjørn Sandøy. Et aldeles grusomt navn som barn, hvem kaller egentlig en liten baby for Asbjørn???,  men etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg forsonet meg med navnet. Ikke direkte blitt glad i det, men i alle fall vent meg til det. Spesielt på natten. Når jeg sover.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Far til seks. Fire på jorden og to i himmelen. De er selve fundamentet i hele mitt liv. Uten dem er jeg ingenting. Absolutt ingenting. Har vært far siden jeg var nitten år, så jeg vet ikke om annet. Alle seks, på hver sine måter, har formet meg som menneske, og gjort meg til den jeg er i dag. Er uendelig glad i dem, alle sammen.

Foto: Kjærest

Faglært kokk. Fra Royal Garden Hotel i sin storhetstid. Flink, kanskje til og med dyktig. Er ikke musikalsk, men jeg har et sjeldent kulinarisk gehør som gjør at jeg ikke trenger å smake på maten før jeg komponerer oppskrifter. Jeg kjenner smaken på tungen og “hører” den inne i hodet og har evnen til å definere mengden som skal til skriftlig uten å i det hele tatt lage noe som helst. Jeg er ikke et kulinarisk geni, men jeg er svært trygg på det jeg holder på med.

Foto: Altaposten (Tror jeg)

Eneeier, driver og kreativ sjef, ikke leder, bak Hoftepluss og Fy Fader i Alta, siden 2013. Vi er Altas største alkoholfrie serveringsted og det er jeg rimelig stolt over. Omsatte for 14 millioner i 2018 og satser på over 16 millioner i år. Hårete mål. Alltid. Framover. Aldri tilbake. Krumme nakken. Opp med ermene. Framover. Alltid noe nytt.

Er ekstremt glad i å skrive. Ga ut diktsamling da jeg var 14 tror jeg. Hele familien fikk i julegave. Noe var bra, i alle fall litt. Det meste var sikkert dårlig. Siden har jeg skrevet. Dikt. Poesi. Artige historier. Triste historier. Artikler. Menyer med et innhold, ikke bare mat. Tror faktisk jeg har elsket den kreative prosessen med å skrive menyer, spesielt den gangen jeg jobbet i restaurantbransjen, hakket mer enn selve matlagingen.

Hvis jeg skal være helt ærlig har jeg vel egentlig aldri vært spesielt opptatt av selve matlagingen, men mer av den gode smaken. Den rene. Den som skiller seg ut. Den som huskes. Elskes. Den som blir snakket om. Det har vært min musikk. Det har vært det jeg vil bli husket for. Den virkelig gode smaken. Den ekte. Den som alle fortjener i livet. Sitt eget.

Finner på mye rart. Alltid gjort det. Dette er fra den første reklamefilen vi lagde.  Ungene hatet meg, skikkelig! Jeg forsto det ikke da, for hvem hadde vel ikke simpelthen bare elsket å dra på kino med kompisene sine og sett sin egen far jogge lekkert i leopardbikini over kinolerretet? Tror de har kommet over det nå, men er jammen ikke helt sikker. Se hele filmen HER

Slik holder jeg på. Hele tiden. Bryr meg fullstendig ingenting om janteloven. Da hadde jeg vært død for lenge siden. Jeg legger hodet mitt konstant på huggstabben. Og folk hugger. Igjen og igjen og igjen. Ingen har imidlertid ennå klart å kappe det av. Selv om trollene på anonyme nettfora i mange år har prøvd. Igjen og igjen og igjen.

Jeg hater egentlig fokus på meg selv. Feirer ikke egen bursdag. Ingen tror meg når jeg sier det, men jeg er en litt sjenert og tidvis stille type som egentlig trives best sammen med familien min. Ungene, Kjærest og noen få gode venner. Jeg har verken tid, kapasitet eller energi til noe annet.

Hele mitt voksne liv har jeg viet til ungene, til jobben, til maten, til smaken, til språket. Til å skape. Noe nytt. Noe godt. Noe stort. Hele tiden. Døgnet har bare 24 timer. Noe må velges vekk. Jeg har valgt familien og kreativiteten. Det har tatt omtrent all min tid.

Etter 22 år skilte vi lag, min tidligere samboer og jeg. Et samlivsbrudd kommer sjeldent som lyn fra klar himmel. Det var noen krevende år på slutten. For hele familien. Det endte i brudd. Ikke enestående. Det rammer mange. Kanskje de fleste, men det er tungt. Veldig tungt. Spesielt når omtrent alt du har igjen av minner er med en og samme person, og ungene dere har skapt og formet sammen. Man kan nesten kalle det for en slags sorg. En sorg som det ikke kan snakkes om. Til noen. For ingen er død. Du verken kan eller vil gå tilbake, men sorgen er likevel kraftig. Av det som du tapte. Det du ikke fikk til.

Så kom Kjærest! Tinder er ikke bare tull. Hun ga meg Sønn, den vakre. Han som skulle være starten på resten av mitt liv. Han som var min siste sjanse. Han som skule få glede av alt jeg hadde lært. Alt jeg hadde gjort feil. Den siste dagen av pinsen sendte Vår Herre ned det aller vakreste han hadde. Sankthansaften ombestemte han seg, og tok han tilbake.

Verden ble igjen lagt i ruiner. Samtidig som alt dette skjedde raknet det på jobb. Ekstremt mye utstyr ble ødelagt omtrent samtidig. Det gikk nesten ikke en dag uten at det var noe nytt som var ødelagt. Det var en tung økonomisk belastning. Vi hadde gått i et kraftig underskudd i 2018, så hadde ikke muskler til å takle så ekstremt mange ødeleggelser på så kort tid. Forsikring på slikt finnes heller ikke. Ting ryker i en bedrift hele tiden, hele året, men veldig sjeldent omtrent samtidig. Jeg lå nede for telling.

Folk ba om nummeret mitt. Ville bidra. Hjelpe. Gjøre noe. Jeg ga dem det og støtten var enorm! Titusenvis av meldinger, fra hele landet, ble sendt i vår vei. Det var så rørende. I tillegg tok Altas befolkning grep og handlet hos oss som aldri før. August 2019 ble vår beste måned, noensinne. Å vite at folk bryr seg. At du er viktig. For så mange. Det er ubetalelig. Det ga meg krefter til å fortsette. Tror faktisk ikke jeg hadde klart det uten den støtten som kom.

25. juli er jeg tilbake på jobb. Ikke fullt, men tilbake. Opp i knestående. Måtte det. Ferieavvikling og jeg kunne jo ikke holde tilbake feriene til de ansatte. Jeg måtte tilbake. Bedriften måtte bestå. Når alt dette var over måtte jeg jo ha noe å leve av. Det var forferdelig tungt. Nesten ikke til å holde ut. Ble helt utkjørt etter bare et par timer. Man blir så sliten. Av alt.

Alle de gjøremålene som tidligere bare hadde vært rutine, som å vaske opp, var nå blitt fullstendig meningsløse. Selge havlaks, varanger-reker, smile? Helt umulig! Klarte ikke betjene kunder. Stakk meg vekk, men jeg var der. I alle fall noen timer. Jeg måtte det. Vise de ansatte, som virkelig gjorde en fantastisk innsats i denne perioden,  at sjefen ikke ble borte permanent. At skuta kom til å holde seg flytende.  Hadde jeg hatt en vanlig jobb hadde jeg aldri vært tilbake så tidlig. Det unner jeg ingen.

Det går litt bedre nå. Er snart tilbake i helt full jobb. Vil ikke være sykemeldt lenger. Jeg er ikke syk. Jeg er bare et menneske som har vært nede for telling, men som nå er i ferd med å reise meg igjen, og klarer snart å stå oppreist en hel dag uten å vakle. Framover. Alltid framover.

Jeg er Kokkejævel. På både godt og vondt.