Dere som har fulgt meg en stund, spesielt på fb, har fått med dere at 2019 har vært året der absolutt alt, både på Hoftepluss og Fy Fader, har tatt kvelden og trengt reparasjoner. Det er en stund siden jeg skrev om det sist, men det har ikke stoppet likevel. Det har bare skjedd så mye annet positivt at jeg har valgt å fokusere det bort. Ting ryker, slik er det. Så langt i år har vi reparert for over 500 000 kroner. Det er veldig mye for en bedrift med små driftmarginer.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Samtidig har det, som dere vet, skjedd ting i sommer som har gjort meg uegnet til å håndtere slike egentlig ganske trivielle problemstillinger. Det er tross alt bare snakk om penger. Nei, det er faktisk ikke bare snakk om penger! Det er også snakk om tid, om fokus, om energi. Om at man bare har et visst lager av positivitet som etes, sakte men sikkert, opp av alle disse fordømte reparasjonene og andre ting som naturlig hører med å drifte en bedrift. Jeg er farlig nær et bunnpunt nå!

Midt opp i alt dette som har skjedd sliter jeg hver eneste dag med noe som jeg aldri kan fortelle, men som skaper redsel, frustrasjon, bekymring og en slags sorg. Selv om man prøver å skyve det litt bort av og til, så kan jeg ikke tillate meg å gjøre det. Det er der og jeg må stå i det og kan bare håpe at det etter hvert skal gå bra. Jeg håper det. Så inderlig.

Jeg er skikkelig frustrert. Nå kommer alt ut. Skulderen, som jeg har gått i behandling for nå i månedsvis, og som lenge så ut til å gå riktig vei, har nå blitt verre enn noen sinne. Det bekymrer meg og gjør meg regelrett sint. Jeg er, som alle andre, avhengig av en skulder som fungerer. Skal prøve meg med lett skitrening i vinter og se om det hjelper.

Ja, på bildet øverst ser dere altså synet som møtte meg da jeg dro ned på jobb for å krydre ribbe. Glad, og relativt fornøyd. Det er tydeligvis ikke min greie. 14 grader. Masse varm mat. Kaste, kaste, kaste. Kjøre ned det som kan reddes. Ikke alt blir ødelagt av noen timer med på 14 grader. Heldigvis. Glad, tross alt, at jeg dro ned i dag. I morgen hadde alt vært ødelagt og hele dagen hadde gått med til å få ordnet opp. Bedre å svelge piss på søndager, tross alt.

Sånn, der var kjøla tømt. Det som er kastet er kastet, resten er kjørt ned. Reparatør er kontaktet og nye 25-30K skal snart ut av konto. Jeg har hotline til reperatør. Sikker på at de drikker min skål på julebordet sitt og holder rørende taler som “Alt dette gutter og jenter, det kan vi takke Kokkejævel for. Uten han hadde det ikke blitt rare greiene, så hev glasset høyt og skål for Kokkejævel! Og drikk så mye dere vil, ekstra mange bonger i år,  for i år har vært et svært godt år. Takket være Kokkejævel”.

Det hjalp faktisk å sutre litt. Da skal jeg og den gode skulderen ta fatt på den ribba. Det var jo derfor vi kom. Det som skjer, det skjer, og jeg får faktisk ikke gjort noe med det uansett. Livet består av både opp og nedturer og det er i oppoverbakke det er lett å skli bakover.

Fortsatt god søndag!