Du kan sikkert si mye om meg som arbeidsgiver og mine lederegenskaper, men jeg er oppriktig glad i mine ansatte. Ikke som venner, men som arbeidstakere. Jeg er veldig opptatt av et det skal være ordnede forhold og at folk skal få betalt for den jobben som gjøres. Er ingen stor fan av dugnad på arbeidsplassen. Dette er ingen barnehage og jobber du skal du ha betalt. Samtidig, det må nevnes, er jeg veldig opptatt av at det faktisk jobbes når man er på jobb. Er ikke spesielt stor fan av at jeg skal betale av egen lomme for at andre skal stå på sosiale medier i stedet for å gjøre det de kom for. En uting for øvrig.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Da landet og bedriften min måtte stenge ned i mars var det mine ansatte som var min største bekymring. Å sette seg ned å skrive 20 permitteringsvarsler tror jeg er noe av det verste jeg har gjort som arbeidsgiver noen gang. Ja, de ville få fullt betalt de neste 20 dagene, men ingen visste da, og heller ikke nå, hvor lenge denne permitteringen ville vare. Vi visste ikke en gang om det ville være noe arbeidsplass å komme tilbake til i andre enden. Mange av dem har både hus og hjem som skal betales. Unger. Jeg var bekymret selv også, men akkurat i de dagene der var fokuset mitt 100% på de ansatte og kanskje spesielt på skoleelevene som jo ikke ville få noen penger fra NAV. Ungdom som kanskje sparte til bil og som uken før hadde spurt meg å få jobbe så mye som mulig slik at bildrømmen kunne bli oppfylt. Svaret mitt uken etter var et permitteringsvarsel på ubestemt tid. Det var tungt.

Stor var derfor gleden da vi kunne åpne opp litt for to uker siden og jeg igjen kunne ta tilbake i alle fall noen av de ansatte. Ikke i full stilling, men noen timer om dagen i alle fall. Få inn litt penger og fylle dagene med innhold, men kanskje først og fremt tilbakevinne troen på at dette kommer til å gå bra til slutt. På en eller annen måte.

Jeg har alltid vært åpen og ærlig om at jeg er absolutt ingenting uten mine ansatte. Uten dem finnes det ingen bedrift. Ikke bare bokstavelig talt, for det er jo åpenbart, men også fordi det rett og slett er dem som er bedriften. Det er de som stort sett  betjener deg, det er jo ikke meg. Jeg henger jo bare på veggen og er høy på meg selv.  Det er de som smiler til deg når du kommer og de som gir deg mer eller mindre gode råd og tips når du lurer på noe. Det er de som kommer og tørker av bordet når du har sølt kaffe over hele bordplata og som kommer med en ny kopp til deg. Det er de som ønsker deg god helg, god påske og god jul.

Dette er ingen festtale. Dette er en hyllest for de som hver dag står på for meg og for bedriften sin. Tider som dette har gjort meg ennå mer bevisst hvor viktig de ansatte faktisk er. Uten dem må jeg rett og slett finne meg noe annet å gjøre. Kanskje begynne å blogge eller noe, he he 😉

Gjør din plikt før du krever din rett! God 1. mai til dere alle 🙂