Det finnes ingen grav, for han ble aldri funnet. Han ble bare borte. I mange år håpet jeg at han bare skulle dukke opp igjen. Ringe på. Fortelle at han hadde tatt seg i land på en eller annen holme der han ble tatt vare på av en gammel kone som levde i en enkel, men varm trehytte og livnærte seg på fisk og fugleegg.

 

Pappa ringte aldri på igjen. Det var kapteinen som ringte. Tante som tok telefonen. Vi feiret jula hos henne det året. Samme år som kong Olav døde.

 

På lille julaften hadde vi kjørt fra Sigerfjord der vi bodde i en leid lærerbolig, selv om foreldrene mine ikke var lærere. Sent på kvelden hadde vi kommet fram til Målselv, der tante bodde sammen med onkel  og de to små barna deres. Selv om det bare er en fem timers tur, husker jeg den som uendelig. Mamma var helt utkjørt. Vi måtte dytte til henne flere ganger under bilturen slik at hun ikke skulle sovne. Hun var så trøtt. Det var et sjansespill, men vi måtte komme oss bort. Adventstiden hadde vært for vond. For mye spetakkel. Nå skulle vi feire jul hos tante Ragnhild. Alt skulle bli bra igjen. Bare vi kom oss litt vekk.

 

Lukten av furu slo mot oss da vi åpnet døren, og det første jeg husker fra stua, er et digert furutre. Hvem i all verden er det som bruker furu som juletre? Ikke var det særlig med pynt på det heller. En og annen dyr julekule og tolv lys. Ikke noe glitter, flagg eller  barnehagepynt. Helt stilrent og sterilt. Kanskje det styggeste juletreet jeg noensinne hadde sett. Hjemme hos oss kunne man jo knapt se treet, gran naturligvis, for all pynten. Både den vi selv hadde lagd opp gjennom årene i barnehage og skole, og masse kjøpt ræl. Jeg forsto at det var liten vits i å skryte av treet vi hadde hjemme. Vi hadde jo tross alt reist fra det. Da er det ikke mye verdt til syvende og sist.

 

Tredje juledag var det telefonen ringte. Alle samlet seg i gangen, slik man gjorde før i tiden når telefonen ga lyd. Jeg forsto med en gang at det hadde skjedd noe, for tante ble helt grå i ansiktet og begynte å gråte. Ikke hulkende, men helt stille, med store tårer fra begge øynene. Hun ga røret til mamma. Telefonen var til henne.

 

Mamma knakk fullstendig sammen. Jeg forsto at noen var død og at det måtte være en nær oss som ikke var gammel. Jeg hadde tross alt sett henne noen år tidligere da de ringte og fortalte at onkel Øystein uventet døde bare 40 år gammel. Var noe med hjertet. Det var også forferdelig å se på, men kunne ikke sammenlignes med det jeg var vitne til nå. Onkel og broren min var i slalåmbakken. De likte fart og spenning begge to. Litt sånn halvgærne. Helt motsatt av meg. Jeg har alltid søkt tryggheten. Stillheten. Roen.

 

Nå har jeg mista broren min, tenkte jeg. Han har garantert kjørt inn i et tre og knekt nakken. Jeg hadde advart ham mange ganger om ikke å kjøre i skogsløypa og heller holde seg der det var preparert og trygt, men han hadde aldri villet høre. Nå var det for sent. Jeg så for meg at jeg skulle bli helt alene i verden.

 

– Pappa er død, fikk mamma hulket fram.

Det eneste jeg kjente, var lettelse. Broen min levde! Jeg skulle ikke bli alene likevel. En intens lykkefølelse spredte seg gjennom hele kroppen. Jeg skammet meg fryktelig, men jeg kunne ikke hjelpe for det. Selv om vi var forskjellige på nesten alle mulige måter, så var det broren min og meg. Mot verden. I alle fall fra min synsvinkel. Han hadde flere i sin verden. Var mer omgjengelig. Mer normal. Hadde lettere for å få seg venner, knytte seg til mennesker, også dem i familien, som pappa og morfar. Jeg hadde ikke overlevd hvis han hadde truffet det treet. Det er jeg helt sikker på.

 

Etter et par timer gikk det opp for meg at pappa faktisk var død, borte for alltid, og at han kom til å være det i resten av mitt liv. Vi som nettopp, bare noen dager tidligere, liksom hadde funnet hverandre igjen etter flere år på leting. Han hadde gitt meg en klem før vi kjørte fra ham og mot jula. Sagt at han var glad i meg. Mamma og pappa hadde skilt seg et par år tidligere, og han bodde ikke lenger hos oss. Uken før jul kom han på besøk. Nå var han borte. Tanken tok pusten fra meg. Jeg trodde ikke på det. Ville ikke tro på det! Tolv år gammel. Barndommen hadde allerede vart altfor lenge, men det var ennå mange år igjen å holde ut.

 

I dag døyr far min

Druknar

Eller frys i hel

Kanskje begge delar

Det har han gjort medan eg var berre gutungen

Vi minnast han med eit ljos

Og held fram med dagen

Vi er snart like gamle

Far min og eg

Om berre nokre få år er eg eldre enn min eigen far

Det er ikkje alle unt

 

Eg saknar han meir enn før

Eg gjer det

Har bruk for han nesten dagleg

Meir enn eg nokon gang trudde

Men han tek ikkje telefonen når eg ring

Høyrer ikkje når eg ropar

 

Eg skrik ikkje meir

Gir ingen meining,

Men eg kviskrar stille,

Og viser fram bilete av ungane

Seier eg har det bra hvis eg har det

Og er ærlig om dei tunge dagane

Han svarer ikkje, men eg veit han høyrer
Bryr seg

Trur i alle fall det

Må jo det

Kva skal man ellers gjere?
Gløyme?

 

Pappa tok sitt eget liv. Han hadde sjansen til å bli reddet, men tok den ikke. Det var havblikk. Ikke en krusning på vannet. Ingen dør når det er havblikk hvis de ikke vil. Mannskapet kastet ut livbøya til ham. Han tok den ikke. Holdt heller fast i det flere hundre kilo tunge garnet, selv om han visste det ville synke til bunns når de slapp det helt ut for å kunne trekke det inn i båten igjen. Denne operasjonen tar flere minutter. Det visste han også. Han lot livbøya være i fred og ble med garnet til bunns. Han kom aldri opp igjen. Selv om de lette i flere dager. Pappa tok sitt eget liv. Han orket ikke mer.

 

Fem år. Kanskje seks. Jeg sto og så opp til deg.

Ønsket intenst du skulle ramle ned.

Brekke nakken.

Bli borte og forsvinne. For alltid.

Jeg hatet.

Deg.

 

Du ble.

Du prøvde. Etter hvert.

Fikk det ikke til, men du prøvde.

Jeg prøvde ikke hardt nok.

Fikk det ikke til. Jeg heller.

Vi bare var. Vi måtte.

Leve.

Ingen av oss kunne velge.

Annerledes.

 

Du dro til slutt. Ble helt borte.

Fullstendig.

Jeg savner deg veldig. Fortsatt.

Det vet du.

For vi er venner nå.

Egentlig har vi alltid vært det.

Vi visste det bare ikke.

Nå vet vi bedre.

 

Du er fortsatt borte, men du finnes.

Et sted.

Du ser. Det vet jeg.

Du bryr deg. Det føler jeg.

Takk. Og det mener jeg.

For at jeg finnes.

Og for at du var.

Pappaen min.

 

Jeg var ikke pappa sin da jeg var liten. Han likte meg ikke. Jeg var en fremmed. En fiende. En som ikke hørte til. I meg så han en annen mann sammen med mor mi. Han så svik, utroskap og brutte løfter. At mamma skulle ha gått bak ryggen på ham. Han trodde at jeg var skapt i en annen manns seng. Han tok feil, men skaden var allerede skjedd. Han likte meg ikke. Jeg hatet ham tilbake.

 

Pappa drakk. Det er det mange som gjør. Jeg også, men pappa drakk på en annen måte. Det kunne vare i dagevis. Brennevin, både kjøpt og selvlagd. Fester. Skikkelige fester som man egentlig bare ser på norske filmer fra 1970- og -80-tallet. Jeg likte best når festene ikke var hos oss. Når de heller dro til venner. Så jeg kunne slippe å ligge i senga og høre voksne mennesker bli fullere og fullere. Høylytt, rar latter. Musikk. Krangling. Av og til slåssing. Det var skummelt. Og lukten når man sto opp. Den klamme, kvalmende lukten av fyll, fjert og tobakksrøyk som ikke engang har rukket å bli gammel. Snorkelyder fra sofaen. Fulle askebeger og masse tomme flasker med brennevin på bordet. Tomme flasker er forresten som regel et godt tegn. Da er det mest sannsynlig over. Hvis ikke apparatet ute på badet har rukket å produsere ferdig.

 

Pappa drakk aldri på julaften. Jeg er oppriktig sikker på at han ønsket oss det aller beste og gjorde så godt han kunne. Han visste hva som kunne skje hvis han tok seg en dram. Derfor lot han det være på slike dager, og det står det respekt av.

 

Jeg har aldri fått juling, som jeg kan huske. Har heller aldri blitt misbrukt. Mat og klær har jeg egentlig aldri manglet, til tross for at vi nok i perioder ville blitt betegnet som fattige, selv etter datidens standard. Husker til og med navnet på saksbehandleren på sosialkontoret. Ikke detaljert og heller ikke hvorfor vi var der så pass mye. Det er heller ikke viktig. Mamma og pappa gjorde så godt de kunne, men det var en annen tid. Jeg bærer ikke nag og tror heller ikke jeg har blitt skadet i særlig grad. Formet naturligvis, men ikke skadet.

 

Vi fant hverandre til slutt helgen før han døde. Før vi kjørte mot jula i Målselv og han dro tilbake til det livet han levde i Lofoten. Jeg opplevde at vi ble forsonet, far og sønn. Alle klisjeene på en gang, samtidig. Det skjedde egentlig ikke noe spesielt, men jeg tror det gikk opp for oss begge at vi var lagd av samme materiale. Han reddet oss på en måte fra det bråket som var i den perioden. Gjorde oss trygge. Beviste at han var en pappa med stor P, eller i alle fall med en p. Det var godt å se, godt å oppleve. Tror det var godt for ham også. Ga ham en slags ro. Og jeg er fortsatt glad for at han valgte å bli borte 3. juledag og ikke uken før. Da hadde alt vært annerledes.

 

30 år siden i dag. Jeg lyser fred over pappas minne.