Jeg skal ikke gjenta historien, men 3. juledag vil for evig og alltid være dagen da pappa måtte gi tapt for det iskalde havet i Lofoten, synke til bunns og aldri noensinne komme opp igjen. Ikke en gang i døden.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Han ble aldri funnet.

13 år gammel. I mange år, helt til jeg for to år siden skrev boka “Livet mellom måltidene”, og faktisk sjekket opp årstallet, så trodde jeg at jeg var langt yngre, bare 8-9 år, da han døde,  for man føler seg plutselig så veldig, veldig liten når det slike ting skjer.

I dag er jeg 44 år og vet egentlig ikke om noe annet enn å være farlaus. Bortsett fra både det ene og det andre så har det gått rimelig greit med meg likevel. På et eller annet tidspunkt blir vi alle farlause, og i min alder begynner det til og med å bli vanlig.

Likevel savner jeg ham. Hver eneste dag. Året rundt. I tretti år til ende.

Skulle ønske jeg kunne ringt ham. Fortelle når han skal bli bestefar igjen. Eller når ungene mine dør. For det skjer jo. Rett som det er.

Da hadde det vært godt å kunne ringt han pappa. Og grått.

Slik ble det imidlertid ikke, og det er også helt greit. Mennesket venner seg til alt. Er tilpasningsdyktig. Klarer seg. Kan til og med trives.

Likevel savner jeg ham. Hver eneste dag. Året rundt. I over tretti år til ende.

Pappa, jeg lyser fred over ditt minne.