Lillebror blir 4 måneder 20. februar. På lørdag er han like gammel som storebroren ble før han gikk i forveien.

Og i natt gikk pustealarmen.

Det har det jo naturligvis gjort før også, men som regel hjelper det med et hardt slag i nyrene til mor, så sier hun “det går bra, det går bra, det går bra”.

I natt hørte jeg ingen beroligende ord.

Alarmen bare fortsatte i flere sekunder uten at hun sa noen ting. Jeg spratt opp, slo henne i begge nyrene og skalla panna inn i neseroten hennes så blodspruten sto, bare for å få en reaksjon, men ingenting. Hun lå bare og holdt hånden på magen hans og smilte til meg.

“PUSTER HAN???????” skrek jeg i panikk mens jeg rev store tuster av hår fra hodet hennes.

“Ja, men ikke vekk han” sier hun rolig. Alarmen, som på meg virket som pep frenetisk i flere minutter varte i virkeligheten ikke mer enn maks tre-fire sekunder, men jeg får panikk av alt over to sekunder. I fall i disse dager når jeg er ekstra på tuppa pga det som skjedde i 2007.

Har egentlig ikke gjort det skarve grann i dag. Har bare sittet og forsøkt å huske ham mens han levde, men det kommer ingenting opp. Husker ikke fødselen en gang. Alt er trolig hvisket ut og fortrengt. Alt jeg husker er natta han ble borte. Og uka før han gikk i grava. Ellers ingenting. Det er litt trist.

Snart er Lillebror blitt eldre. Jeg vet ikke, men jeg tror ting blir litt enklere da. Statistikken vil i alle fall være på Lillebror sin side, og det er da i alle fall noe. Når man lite har, så grabber man til seg de få beina som blir kastet ut til deg, hvor utgnagde de enn måtte være.

Til tross for alt dette er jeg i relativt dårlig humør i dag. Ja, det siste var en spøk. Flir for faen!