Instagram er vel det sosiale mediet som jeg liker aller minst. Litt dumt siden det liksom er der man “må” være i våre dager hvis man mener seriøst med å prøve å gjøre et levebrød  av egen person/selge seg selv, eller bli en influenser/klikkhore om du vil. Siden jeg er tilnærmet skruppelløs hva gjelder å å krafse til meg penger, så er dette en bransje som egentlig er skapt for slike som meg.

 

Hvorfor jeg ikke liker Instagram? I mange år handlet det faktisk om at jeg valgte å bruke tid på Facebook i stedet, for tid har alltid vært en svært begrenset ressurs for meg, og jeg innså at jeg rett og slett ikke kunne være på alle plattformer. Facebook passet dessuten meg bedre siden den var mer tekstbasert, og, ikke minst, at det var virkelige navn. Jeg trengte ikke gjette meg til hvem jeg kommuniserte med.

 

Konemor derimot har alltid likt Instagram best. Det har hjulpet meg veldig, for da jeg liksom ble “bloggkonge” så måtte jeg jo være på Instagram også. De andre store bloggerne var jo der, og jeg kunne ikke være noe dårligere. Vi (hun) bestemte at på Kokkejævels Instagram skulle det (stort sett) bare være mat, slik at det ble litt ulikt innhold på de ulike sosiale plattformene. Bloggen tok seg av sosialpornografien, FB sto for (egen)reklamen og Instagram skulle vise fine matbilder og inspo.

 

Jeg kunne ingenting om Instagram, så det er stort sett hun som har lagt ut bilder, trykket “hjerte”, (ja, det er enda en ting jeg ikke liker med Instagram, man kan ikke trykke “liker”, man må “hjerte” innlegg. Jeg klarer det ikke! Jeg er en følsom mann, men jeg vil helst uttrykke min begeistring for noe uten å måtte trykke HJERTE!), samt fulgt med på og svart på kommentarer.

 

Så skjedde det plutselig noe! Vi fikk en sønn og døgnet ble plutselig for kort, hele uken igjennom. Fokuset ble flyttet, og tanken “jeg gjør det etterpå” ble hyppig brukt. Det er en farlig tanke. Plutselig var det ingen som røktet min Instagram. Jeg var ikke inne der på ukesvis, og hun “skulle gjøre det etterpå”. Det måtte naturligvis gå “galt”.

 

På vegne av både Konemor og meg selv, så vil jeg oppriktig beklage til alle som har sendt meg melding på Instagram, og som ikke har fått svar innen “rimelig” tid. Jeg vet hun stort sett har hatt kontroll, men av og til kan det komme hundrevis av kommentarer på en dag, spesielt hvis vi har lagt ut en populær “Strory”, og da kan det gå i surr for en stakkar i ammetåke og en mann som plutselig bestemte seg for å bli podkastkonge selv om han kunne enda mindre om podkast enn om Instagram(Idiot!)

 

Hvorfor overskriften er så stygg i dag? Vel, for det første er det jo et helt åpenbart klikkagn (klickbaite). Målet er at overskriften skal vekke såpass til reaksjon hos leseren at hen klikker seg inn på innlegget. Når klikkagnet er så åpenbart, så kan det også virke mot sin hensikt, nemlig at folk nekter å la seg “lure”, og derfor bare skråller videre. Eller, folk kan tenke at siden det er så åpenbart, så må det være en slags mening med en slik overskrift. Og det er det.

 

De fleste forstår, ut av overskriften, at jeg ikke er noen stor fan av Instagram, men det kunne jeg sikkert forklart minst like godt med å ikke bruke tre ord som også kan defineres som typiske skjellsord.

 

Å bruke ordet “homse/homo” som skjellsord er vel så politisk ukorrekt som det kan få blitt. De fleste av oss reagerer umiddelbart negativt når vi ser eller leser noen bruke dette som et skjellsord. På lik linje med andres etnisitet kødder man ikke med andres seksuelle legning.  Selv om ordet fortsatt blir brukt som skjellsord rundt forbi, kanskje spesielt i ungdomsmiljøer med stort innslag av holdninger fra kulturer som ikke er modernisert som den norske.

 

Det bringer oss til skjellsordet “hore“. Det har vel også sitt utspring i de samme ungdomsmiljøene, men har blitt så vanlig at vi nesten ikke reagerer på det lenger. I motsetning til å være homofil, noe som jeg vil anta at de aller fleste nordmhenn er enig i er en privatsak, så er ikke alle like enig i at horeri, altså å selge kroppen sin, er en privatsak.

 

Hvis sønnen din er homofil, så er liksom største sorgen for de fleste at det ikke blir barnebarn. Det er en sorg, men du vil ikke føle voldsom skam, men hvis sønnen din er hore og lever av å selge både stump og trutmunn, så er skammen nesten ikke til å bære. Du er selvfølgelig glad i ham, med du ser ned på det han holder på med. Det er ikke noe du skryter av til naboene akkurat. “Du vil ikke trooo hvem Hans-Jørgen sugde i går! Ja, han ringte meg med en gang han var ferdig, fortsatt andpusten. Rakk ikke å skylle munnen en gang, så stolt var han.”

 

Det tredje skjellsordet i min overskrift er ikke like påfallende, men likefult har jeg sett det bli spyttet ut i mange kommentarfelt, spesielt av kvinner med høyere utdannelse og ditto høye tanker om seg selv, nemlig ordet “husmor”. Visstnok en litt enkel skapning som ikke klarer å tenke like klart som disse flotte kvinnene med utdannelse, og derfor ser fryktelig ned på kvinner som har valgt annerledes enn dem selv. Hvorfor er det så viktig for mange kvinner å tråkke andre ned. Du ser det også på typiske “kvinnearbeidsplasser”, altså der overvekten av de ansatte er kvinner. Du kan spørre hvem som helst, det er veldig ofte dårlig arbeidsmiljø, høy turnover og høyt sykefravær på slike arbeidsplasser. Ikke alltid naturligvis, men ofte.

 

Det handler ikke først og fremst om holdninger, men om kultur. “Alle” er enig om at mobbing ikke er bra, men likevel mobbes det for fulle mugger, ikke bare i norske skolegårder, med også i høy grad også på arbeidsplasser og på ulike sosiale medier. Jeg er opptatt av dette til det kjedsommelige, men jeg gjentar, det handler om kultur. Ta plattformen jeg blogger på, min “arbeidsplass”, Blogg.no. som eksempel. For en tid tilbake så var det fullt ut “sosialt akseptabelt” med vedvarende stygge ord og personkarakteristikker. Dette var noe som flere bloggere her inne enten heiet fram eller gjorde selv.

 

Så skjedde det noe. En stille revolusjon fra den tause majoritet kanskje, jeg vet ikke, men plutselig kan vi daglig lese framsnakk og anbefalinger  av andre bloggere. De fleste av disse er skrevet uten et eneste stikk til noen som helst, men rett og slett for å spre positivitet og glede, samtidig som man anbefaler noen man liker naturligvis 🙂

Jeg liker denne nye kulturen på Blogg.no veldig godt. Om den har kommet fordi det har kommet inn masse mannlige bloggere det siste året skal jeg  ikke spekulere i, men tror de fleste arenaer, om det er bloggplattformer, idresslag, klasserom eller arbeidsplasser har godt av en så jevn kjønnsfordeling som mulig.

 

Dette blir også et av hovedtemaene på direktesendingen og podkasten i ettermiddag. Jeg vil også avsløre mer ang. salget av Hoftepluss, samt avsløre hvem som blir min aller første første podkastgjest. Jeg tror faktisk jeg allerede nå kan love dere norgeshistorie!

Men først, (skikkelig) jobb!

 

FACEBOOK               INSTAGRAM               PODKAST               NETTBUTIKK                 YOUTUBE             KONEMOR