Jeg er redd for å dø. Alene.

En mannevond type som meg har ikke venner i øst og vest. Det kommer ikke til å være kø foran Nidarosdomen den dagen jeg skal legges i krypten, men det bekymrer meg heller ikke. Det jeg er redd for er å ligge alene på dødsleiet. Trekke mitt aller siste hark uten at noen jeg bryr meg om er der, eller i alle fall har vært innom samme uka, måneden. Året.

 

Jeg skal ikke bli for personlig på andres vegne, men begge mine bestemødre er veldig mange år over nitti, og har blitt skrøpelige for å si det forsiktig. Min mormors barn, den yngste over 50, og den eldste rundt 70, veksler med å besøke henne, og de bor spredt over hele Norges land. Likevel reiser de, tar av sin tid og sine penger, for å være sammen med sin mor på det som trolig er siste året.

 

Vil noen komme til meg? Trille meg ut på café, til frisør, på Vinmonopolet? Være sammen på rommet noen dager uten å si stort, for ikke hører jeg, og ikke husker jeg noe særlig heller?

 

Heldigvis har jeg, statistisk sett, sikret meg besøk, siden jeg har giftet meg med en ti år yngre kvinne, men det gir ingen garanti. Vil ungene komme? Det vet jeg faktisk ikke. Livet er veldig komplisert.

 

Jeg håper alt blir bra. Til slutt.

 

 

 

40 kommentarer
      1. Ka snakke du om? Homohets på sitt verste!

        En homofil har også foreldre , kan også ha biologiske barn og søsken.
        Syns mld til Bunny Trash bør slettes

        1. Veronika, nå tror jeg det var du som var fordomsfull, bare fordi ordet «homo» ble nevnt. Klikk deg inn på Bunny Trash sin blogg, så forstår du litt bedre 🙂

    1. Dype og alvorlige tanker du har. Dessverre er det mange eldre som er alene uten noen av sine rundt seg på grunn av at di e flytta langt unna og ikke har tid til å besøke sine. Så flott at din mormors barn er å besøke ho. Vi får håpe at når din tid kommer så vil alle dine stille opp for deg. Man skal ikke ta sorgene på forskudd. God klem til deg og dine

    2. Du vil nok heilt sikkert blit trillet både til frisør og kjøpesenter. Så sant du tar vare på og behandler dine barn godt 😊 men du er vel aaaalt for ung til å bekymre deg over dette nå? All lykke å måtte du få mange fine turer både i rullestol(når den tid kommer) å no når beina funker og hodet er med. (Delvis ihvertfall)🤣

    3. Frykt ikke.. ditt siste innlegg på bloggen skrevet med påholden penn vil bli det mest leste blogginnlegget i blogghistorien. Antall hjerter vil nå uante høyder.

    4. Jeg tenker at som man reder ligger man. Hvis du har investert i dine barn følelsesmessig, engasjert deg i dem, vært der for dem, respektert dem, forstått dem, stilt opp for dem. Lyttet til dem. Også etter de ble voksne. Vært en nær pappa for dem, ja, da er de der for deg. Jeg er gift med en mann som har vært mye fysisk til stede, men lite følelsesmessig. Kritisert ungene. Oversett dem. Tatt dem som en selvfølge. Nå når skilsmissen er et faktum mister han alt. De er ungdommer og velger selv. Og valget sier seg selv. De er følelsesmessig distansert fra sin far. Og jeg tviler på at de holder mye kontakt fremover, selv om de har bodd i samme hus til nå. Dessverre. Det er trist men sant. Nå har han panikk for å miste dem, men det er for sent.

      1. Bra beskrevet, og det gir logikk og mening. Er man borte mye så blir det heller ikke tid til å knytte følelsesmessige bånd. Jeg tenker samtidig at som forelder så rettes fokuset på barna og ikke seg selv. Ungene kommer først uansett. Hvordan har ungene det, er det foreldre er opptatt av. Et ekteskap må pleies om det skal vare, og har man klart å holde på forhold og ekteskap før? Alt i alt gir regnskap for hvordan fremtiden kanskje vil se ut. Er man snill og omgjengelig så blir det meste mye enklere.

      2. Sikkert mange kloke ord, men ble veldig fargelagt av at du helt åpenbart ikke er veldig objektiv i dine uttalelser, siden dere skal skilles. Ønsker både deg, ham og ungdommene alt godt!

        1. Ingen er vel helt objektiv. Men ungene knytter seg til de personene i livet, det være seg foreldre, besteforeldre, tanter, onkler osv, som er fysisk og mentalt til stede i deres liv. Som er deltagende, snille og engasjerte. Som bryr seg om dem og behandler dem med respekt. Og det vet du jo alt om. Du hatet din egen far for måten du ble behandlet på. Det holdt ikke for deg at han var din biologiske far og at du dermed skulle elsket han uforbeholdent. Du gjorde ikke det, og han fortjente ikke det. Sånn fungerer unger og voksne mennesker også forsåvidt.

          1. Nei, måten du beskrev din fraskilte mann på virket veldig lite objektivt, og det er nok heller ikke så enkelt. Unger til overgrepsdømte er ofte svært knyttet til foreldrene sine, og unger til foreldre som ikke har brydd seg gjennom oppveksten, kan prøve hele livet å bli elsket. Min egen far har jeg skrevet om, og vi ble, som jeg skrev om i boka, forsonet noen dager før han døde. Siden har jeg daglig savnet ham.

            1. Poenget er at du må invester i dine barn i dag hvis du skal ha en relasjon til dem. Greit det bare er en undring og frykt, men samtidig kan du jo reflektere litt over hvordan dine barn reagerer på dette innlegget. Og hvis de ikke føler seg nær nok til å komme til deg på dødsleie, hvem sitt ansvar er det da? Hvem har sviktet hvem?
              Relasjoner kommer ikke av seg selv, de krever innsats, tid og engasjement.
              Man høster som man sår.

              1. Føler vel egentlig, siden du bare gjentar deg selv, at vår lille pessiar dessverre ikke ble spesielt fruktbar. Lar derfor både spørsmålene dine (som du sikkert allerede har gode svar på) og konklusjonen din stå ubesvart.

                1. Petrine har et fornuftig resonnement, og det er verdt å tenke over. Det er du selv som initierer dette temaet, så det er litt underlig å se deg omtale ordene hennes som lite fruktbare. Hvorfor sier du egentlig det? Selv har jeg sett nær familie forsone seg på fars dødsleie, og de om det. Hvorfor ikke skvære opp før en person ligger på det siste?
                  Som Petrine tenkte jeg også på hvordan dine barn reagerer på innlegg som dette. Skal noen ha dårlig samvittighet, eller hva er greia. Blir det litt sånn «stakkar pappa/meg», eller er det andres, familie og venners ansvar og feil å ikke ta kontakt? Hva er din rolle i dette?
                  Og, statistisk sett er det ikke så sikkert at yngre partner er en sikkerhet om man ser på det du selv har fortalt om havarerte forhold. Det handler altså om kvaliteten på relasjonene.

                  1. Ja, Petrine sier mye klokt, men var visst ikke interessert i innspill fra forfatteren, bare gjenta egne ord, og det kommer sjeldent noe fruktbart ut av slike monologer.

                    1. Jo, men du hadde ingen innspill, annet enn at jeg ikke var objektiv. Poenget mitt, med fare dor å gjenta meg selv, er at man, ikke bare du, må bygge relasjoner fra ungene er små og holde de ved like når ungene vokser til og etter de er blitt voksne. Men da mener du at jeg og andre bare er belærende og bedrevitere. Hvilke svar er det du vil ha? At du er en fantastisk pappa? Hjerter? At det ordner seg nok? At det er lenge til du skal dø? Hva vil du med dette innlegget da?

    5. Trist tema du hadde i dag, men veldig bra skrevet. Er nok mange som går med disse tankene, men ikke tør og snakke om dem! Her har du nok vekket opp tankegangen til mange av dine følgerne! Takk skal du ha! 💕

    6. Du får oppføre deg da, vet du. Grunnlaget for å bli husket som gammel legger du nå.

      Tåpelig innlegg kun for å høste hjerter og klikk.

      1. Hver gang jeg skriver om de temaene som virkelig betyr noe i et liv, får jeg klar beskjed fra slike som deg om at jeg kun skriver for å høste hjerter å klikk. Hva vil du egentlig at jeg skal skrive om, jakt og fiske?

        1. Jeg bryr meg katta om hva du skriver, jeg ser jo at du lykkes med den sosialpornografiske stilen din. Men å sitte og gruble over om du blir alene på dødsleie er jo tabloid så det holder, det må du jo innrømme.

          Som sagt, oppfør deg og behandl barna dine bra nå, så høster du som du sår når den tid kommer.

          1. Jeg syns dette er et veldig interessant tema, som bortsett fra dere helt perfekte bedreviterne, faktisk finner verdt å snakke om. Det blir et langt bedre kommentarfelt, som man kanskje kan LÆRE noe av, hvis man faktisk leser hva andre, spesielt de man kommenterer, faktisk skriver. Å hamre inn, “man høster som man sår” er så svarthvitt at diskusjonen dør ut umiddelbart.

    7. Veldig enig med Hege.Man høster som man sår.Ser f.eks på besteforeldre som aldri har vært engasjert i barnebarna,da kan man faktisk ikke forvente å få besøk når barnebarna er blitt store.
      Som far er det din jobb å være interessert,støttende,veiledende men først og fremst ubetinget glad i ungene dine og tilstede i livene deres.
      Har du ikke vært det mens de vokste opp jan du dessverre ikke regne med å få besøk på sykehjemmet.

    8. Ja.Som det sies over her – man høster som man sår.
      En forelder man ikke har knyttet gode bånd til under oppveksten, blir en fremmed. En fremmed man ikke ser noen grunn til å bruke tid på som voksen. Enten han/hun sitter på sykehjem, eller ligger på det siste.

      1. Det ble ubehagelig privat, men skal svare: Alt, alt for sjeldent! Det er tre år siden vi var i Vesterålen sist, og da var vi der. Fauske er VELDIG lenge siden, men skal innom når jeg besøker sønnen min som har bosatt seg i området. Hvorfor spør du om det egentlig? Det

        1. Jeg håper det fordi det kan være tøft for barn (både store og små) og lese at ens forelder har slike tanker, og tenker at det vil være lurt å forberede dem på innlegget.
          Ja, jeg er anonym i nicknavnet mitt, men du ser jo min e-postadresse og den er ikke anonym og består av mitt fulle og hele navn. Jeg har kommentert noen ganger og bestandig på en høflig mener jeg selv. Det virker som du kom i forsvarsposisjon, så jeg avslutter kommentarrekken.😊

          1. Nei, jeg ser ikke din epost hvis jeg ikke går inn på mobilen. Ja, jeg går kanskje litt i forsvar etter alle bedreviterne litt lenger opp, samt din kort kommentar med utropstegn bak. Hvis du føler du har sagt ditt skal ikke jeg ødelegge med innspill fra forfatteren.

            1. Innspill fra forfatteren? De eneste innspillene du kommer med er passiv aggressive kommentarer til de som våger å skrive noe annet enn hjerter og go’ord. Du har null evne til å svare ordentlig på kritiske innspill. Så – nå kan du kalle meg bedreviter og innta offerrollen du er så god på.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg