Jeg har jo visst om det ganske lenge, kanskje hele livet, men ikke før nå i helgen, sammen med den vestlandske delen av familien min, med alt den innehar av ubeskrivelig smerte, forbudt sorg og bunnløs kjærlighet, at jeg turte jeg å ta det skikkelig inn over meg. Jeg kommer faktisk ikke til å vare livet ut. Det er ikke veldig lenge til jeg er borte.
Da jeg kom hjem, etter nesten en uke på “veien”, så var det en stor, men bitte liten gutt som fikk en ekstra lang klem. Mange, mange ganger. Ja, jeg vet det er normalt at foreldre reiser bort på på både jobb og fritid, noen til og med i ukevis, men jeg er ikke skapt slik. Jeg har “selvrealisert” meg nok. Jeg ble Kokk. Fikk det til. Ga til og med ut en bestselgende kokebok. På tampen?
Jeg var den eneste som hadde munnbind på meg i kirka. Er ikke redd for korona, men kan være litt redd folk av og til. Da er det fint å kunne krype inn under et munnbind og bare være en diger kropp med to øyne som vandrer rundt. På mange måter skulle jeg ønske pandemien aldri tar slutt.
Det føles litt “selvmord” å si det, midt i en kokeboklansering, men jeg er skikkelig redd for å dø fra ungene mine. Ble plutselig så gammel rundt det bordet nede på Stord. En ting er at storebroren min med partner har blitt godt voksen, men at også lillesøster har det, uten at jeg har kunnet gjort noe for å forhindre det, det gjør meg faktisk litt melankolsk.
Ja, jeg ser selv hvor patetisk denne bloggposten er i ferd med å utvikle seg. Det er ikke alle tanker man trenger å dele med andre. Folk liker naturlig nok best blide folk. Det er det enkleste. De fleste har mer enn nok med sine egne demoner.
Konemor kom akkurat opp trappa og flirte da hun så meg sitte her og skrive .”Du ser ut som du snart skal dø!”
Jeg skal jo det!, svarte jeg med påtatt skjelvende leppe, vel vitende om hvor idiotisk jeg må framstå, midt i noe som fra utsiden må se ut som en slags suksess, med minst halvparten av livet foran meg, og med de fineste unger både i og utenfor magen.
(Og dessuten en nydelig kone som (utrolig nok) har sutrekopp-fetish)
Gleda meg til boka kommer. Har fått beskjed om at den e på tur
En dag skal vi alle dø, men alle de andre dagene skal vi det ikke.
Her og nå. Grip dagen, og natten, så lenge du er her.
Lev mens du lever
Skjønne ka du meiner. Men det viktigste er å utnytte kver einaste tid du har med ungane. Gi dei alle redskaper du kan gi dei i livet for at dei skal ha et godt liv til å med den dagen en sjøl er vekke. Har tenkt innimellom kan er det Eg hugse fra mine besteforeldre som er borte (har Enno mine foreldre).. hugse vi fikk smelte brunost i mikroen ( ikkje den helt store kulinariske opplevelsen men at vi fikk lov å utforske), at dei tok seg tid til å lese for oss, spiste nons med dei å måtte vere stille så bestefar hørte radioen og mykje meir. Men viktigst dei var der og Eg visste dei var glad i meg. Er nok det som er det viktigste en kan gi. Så får vi håpe og be at vår Herre lar oss leve vel og lenge så vi får dele tida her med våre kjære, så trur eg sjøk på ei evighet etter dette
Ha en super dag og kos deg med dine kjære!
Det var veldig kloke og fine ord. Smelta brunost husker jeg også! Faktisk veldig godt, spesielt hvis man drysser litt sukker på toppen. Nam!
Jeg har oppdaget det aller beste med munnbind. Jeg kan føre en liten samtale med meg selv uten at andre merker det. På den måten føler jeg meg litt utenfor alle andre, kan trekke meg inn i meg selv. Skjønner deg der
Samtale meg deg selv? Jeg er ikke riktig “der” ennå, he he, men ja, det er veldig godt å gjemme seg bak maska av og til
Jeg vet hva du føler. Har et barnebarn som er alvorlig syk, vi vet ikke hvor lenge vi får ha ham.
Jeg er ikke redd for å dø, og håper jeg går bort før ham. Jeg klarer ikke tanken på å gå i hans begravelse. Ta vare på dæ sjøl og dine kjære. 
Den var fryktelig vond å lese. Jeg håper med alt jeg har at ungen klarer seg gjennom sykdommen. Klarer jo lekende lett å leve meg inn i situasjonen. Alt godt til deg og din familie!
Håper jo inderlig at du varer livet ut, men skjønner “angsten” for å ikke være der for nære og kjære <3
Vi lever alle et helt liv, kort eller langt, og det kan gå både godt og dårlig.
Fikk boka i posten i dag. Måtte selvfølgelig sette mæ ned å bla gjennom hele , og der va maaange oppskrifter som vil bli laga. Blir nok med en liten vri siden det e et par ting i min verden som æ overhode ikke liker
Blir nok bare å kutte den ingrediensen.
For folk som kan lage mat blir det nok mange vrier, og det er jo det som er så fantastisk med matlaging, at variasjonsmulighetene egentlig er uendelige hvis vi bare har et minimum av kunnskap, og mot, til å gjennomføre virene. God middag!
Kjære deg
Veldig ofte har jeg dødsangst. Jeg er livredd for å bli borte. Ikke fordi jeg har utretta stort i livet, men fordi jeg tror ikke og vil ikke at «ungene» skal klare seg uten meg. Ikke har jeg lyst til å gå glipp av noe heller!
Jeg blir mormor i mars, og måtte Gud forby at jeg ikke får oppleve det. Samtidig er jeg redd. Når nytt liv kommer, dør ofte et annet. Det er min erfaring. Ikke vil jeg at min mamma og pappa skal dø og ikke vil jeg selv dø.
Selv om depresjonen til tider har vært påtrengende; jeg vil fortsatt være her.
Så jeg forstår deg.
Samtidig tror jeg at både du og jeg vil være her i mange år enda! Livet og tankene er forvirrende!!
Lykke til med ditt. Du er god
Ja, det er akkurat det. Hvordan i all verden skal de klare seg i denne verden uten oss, ha ha. Lykke til som mormor i mars forresten!